Håpet er lyseblått

Innlegg: Plattformen til den nye regjeringen kan tyde på at Frp under Siv Jensen er i ferd med å gjøre det samme som Arbeiderpartiet gjorde for åtti år siden. Her er lite igjen av økonomisk uansvarlighet og enkle, bråkjekke grep, skriver Victor D. Norman i VG 19. oktober.

21.10.2013 - Vicotr D. Norman

Da regjeringen Nygaardsvold tiltrådte i 1935, markerte det at Arbeiderpartiet var gått fra å være et venstreradikalt markeringsparti til å bli et sosialdemokratisk reformparti.

Prosessen hadde tatt lang tid, og i flere tiår etterpå var det en yndet hobby for høyresiden å konfrontere Arbeiderpartipolitikere med utsagn fra deres revolusjonære fortid.

Systematisk reform

Plattformen til Erna Solbergs regjering kan tyde på at Fremskrittspartiet under Siv Jensen er i ferd med å gjøre det samme som Arbeiderpartiet gjorde for åtti år siden. Her er lite igjen av økonomisk uansvarlighet og enkle, bråkjekke grep.

Plattformen er et program for forsiktig og gradvis, men systematisk reform av det offentlige Norge i lyseblå retning: Fortsatt offentlig ansvar for det meste; mer omsorg for de svakeste; respekt for fagbevegelsen og resten av det korporative Norge - men mer konkurranse og større plass for privat næringsliv også på de områdene der det offentlige har ansvaret, og mindre regulering og større valgfrihet for enkeltindividene.

Det høres nesten ut som Høyres program.

Forresten, det gjør det ikke. Plattformen er tydeligere når det gjelder retning og mer forpliktende når det gjelder løsninger. Det gjør imidlertid ikke løsningene spesielt høyrepopulistiske.

Ingen åpne pengesluser

Ta veibygging som eksempel. Å skille bygging av stamveiene ut i et eget selskap, lånefinansiere byggingen, og betale for det i neste runde gjennom en kombinasjon av bompenger og bevilgninger over statsbudsjettet, er omtrent det samme som det tidligere regjeringer har gjort for å få fart på utbyggingen av telenettet, overføringsnettet for elektrisk kraft og flyplassene.

Man kan si mye om Telenor, Statnett og Avinor, men at de er fyrtårn for høyrepopulisme er det få som vil påstå.

Det samme gjelder helsepolitikken. Her er ingen løfter om åpne pengesluser. I stedet er det løfter, i god, forsiktig norsk reformtradisjon, om å finne en ny og bedre måte å styre sykehusene på, og om å åpne for mer konkurranse fra ideelle og private aktører. Kreftbehandlingsgarantien og lovfesting av retten til sykehjemsplass føyer seg også inn i den tradisjonen vi allerede har for norsk helsepolitikk.

Klar tale

På noen punkter er det klarere tale enn vi har vært vant til. Oppheving av boplikten og omlegging av landbrukspolitikken er kanskje de to beste eksemplene. Om dette er høyrepopulisme, må imidlertid både EU og OECD være høyrepopulistiske organisasjoner. I begge tilfellene er det i hvert fall grunn til å tro at løftene har like stor oppslutning i Høyre som i Frp.

Alt i alt er det lite i regjeringsplattformen som ikke kan sies å være god, lyseblå høyrepolitikk.

Når det er blitt slik, er det selvfølgelig ikke bare fordi Frp under Siv Jensen er blitt mer moderat. Det skyldes også at plattformen er forankret i samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Spesielt var det en genistrek for Erna Solberg å få en så detaljert og forpliktende avtale om asyl- og innvandringspolitikken at den ikke kunne bli et forhandlingstema i arbeidet med selve regjeringsplattformen.

Motstandere parkert

Personlig lurer jeg på om ikke også Siv Jensen innerst inne er glad for at de småbrune elementene i Frp med det er parkert på sidelinjen. Betyr den lyseblå plattformen at vi vil få god, lyseblå politikk?

Den regjeringssammensetningen vi har fått kan tyde på det. Det er en ung regjering, men samtidig en regjering med solid politisk erfaring (eller som det sto i Aftenposten på onsdag: Det er ingen Victor Norman der).

Statsrådene fra Frp har markert seg som seriøse og faglig dyktige der hvor de har vært før, og Siv Jensen vil nok sette mye inn på at de skal vise seg som det også i regjeringen.

Høyre garantist

Høyrestatsrådene tilhører alle Erna Solbergs personlige krets og vil nok med det bli lagspillere i en grad vi knapt har sett i noen tidligere regjering.

På noen områder borger dette for suksess.

Regjeringen vil helt sikkert føre en ansvarlig økonomisk politikk. Ikke bare har Høyre stilt seg som garantist for det; Siv Jensen har så god innsikt i økonomi og så godt politisk skjønn at hun ikke engang trenger å bli kooptert av Finansdepartementet for å velge en ansvarlig linje.

Det betyr ikke at regjeringen vil være uten økonomisk handlingsrom.

Mye tyder på at det blir kjøligere i norsk økonomi i tiden fremover. I så fall blir det ansvarlig å øke bruken av oljeinntekter opp mot 4-prosentgrensen som handlingsregelen setter. Det alene vil gi regjeringen rundt 50 milliarder mer å rutte med pr år.

Samtidig vil ordningen med å skille ut, og lånefinansiere, lønnsomme veiprosjekter avlaste statsbudsjettet.

Det er ikke noe uansvarlig i dette så lenge det virkelig er lønnsomme prosjekter, og så lenge det som ikke dekkes gjennom bompenger eller annen veiprising blir dekket av fremtidige bevilgninger over statsbudsjettet. Det vil allikevel gi regjeringen større økonomisk handlingsrom i de nærmeste årene fremover.

Reformer

Det vil derfor sannsynligvis være rom både for de moderate skattelettelsene og den kraftige satsingen på helse som regjeringen har varslet - i hvert fall hvis regjeringen samtidig klarer å kutte på andre områder.

Det viktigste spørsmålet er derfor om regjeringen vil klare å gjennomføre de store reformene den har varslet - når det gjelder veibygging, helse, kommune og byråkrati.

For at svaret skal bli ja, må regjeringen (a) vite hva den ønsker å få til, (b) få flertall for reformene i Stortinget, og (c) få støtte fra de i embetsverket i departementer og etater som skal detaljutforme forslagene og gjennomføre reformene når Stortinget har vedtatt dem.

Med den regjeringen vi har fått, burde (a) og (b) være mulig. Nesten alle partiene på Stortinget ønsker bedre løsninger innen infrastruktur og helse, og de fleste ønsker også å få gjort noe med kommunestrukturen.

Kommer regjeringen opp med gode forslag, og bruker sin parlamentariske tyngde til å finne kompromissløsninger i Stortinget, burde den derfor nå i mål - om ikke raskt, så i hvert fall i løpet av perioden frem til neste valg.

Embetsverket

Den store utfordringen tror jeg derfor gjelder embetsverket. Gode reformer krever et nært samarbeid mellom embetsverk og regjering - det holder ikke at statsråden leverer en bestilling til departementsråden.

Som Gjørv-kommisjonen pekte på, er det kanskje her hovedsvakheten ved hele vårt politiske system ligger.

Da Arbeiderpartiet ble reformparti, jobbet det over årtier med å omforme det norske embetsverket til å bli et godt redskap for sosialdemokratiet. Om den lyseblå samlingen av norsk høyreside skal bli like vellykket og like varig, må også dagens regjeringspartier ha som ett av sine reformprosjekter å gjøre embetsverket til sitt.

Klarer Erna Solberg og Siv Jensen det, kan de bli sittende lenge.