Uoriginale tanker

Victor D. Norman

Kommentar: Jeg er lei av folk som sier at bokforlag er kulturinstitusjoner, at jenter ikke kan lære matematikk og at forsakelse er løsningen på Europas problemer, skriver Victor D. Norman i spalten «Med andre ord» i Dagens Næringsliv 23. februar 2013.

25.02.2013 - Victor D. Norman


De siste dagers avisinnlegg om genier og ustyrlige professorer er de nyeste tilskudd til uoriginaliteten. Det er selvfølgelig bra at noen spør om vi rekrutterer de beste til stillinger ved universiteter og høyskoler, og en skikkelig debatt om styringen av akademiske institusjoner burde vi hatt for lenge siden. Problemet er at innleggene tar for gitt alle myter og fordommer om begavede mennesker.

Forestillingen om at genier egentlig er autister - at de har problemer med å kommunisere med andre eller innordne seg regler og normer, og at de ikke skjønner verdien av sosial kontakt - er kanskje morsom (ihvertfall hvis man ikke er autist), men den har lite med virkeligheten å gjøre. Tanken om at professorer ikke kan styres, men må strykes med hårene og pleies med kjærlig omsorg, er like fjernt fra virkeligheten.

Jeg kjenner ikke personlig så veldig mange genier. Jeg kjenner imidlertid en del nobelprisvinnere, og de må vel kunne regnes som en undergruppe av arten. Noen av dem har jeg hatt som lærere, og med ett mulig unntak har de vært blant de beste pedagoger jeg har truffet.

Det mulige unntaket er Joseph Stiglitz, og selv han er ihvertfall ikke dårligere enn at han er syndikert spaltist og forfatter av bestselgende bøker.

Jeg har også hatt noen av dem som kolleger og venner, og de har nesten uten unntak vært forbløffende alminnelige, omgjengelige, utadvendte mennesker. Ikke minst har de alle vært mer ordentlige i sin omgang med regler og normer enn gjennomsnittet av dem jeg ellers kjenner.

«Mine» prisvinnere er heller ikke personer som helst ville låse seg inne og bare drive med fri forskning. De har alle likt å undervise og engasjere seg i samfunnsspørsmål - et par av dem har til og med likt å administrere.

Det er mulig at jeg har møtt et urepresentativt utvalg, men jeg tviler på det. Verden er et urettferdig sted, der de som har det i hodet ofte også har det i bena.

Om du skal lete etter et geni, er det derfor mer sannsynlig at du finner ett om du leter blant folk som også har sosiale, verbale og sportslige ferdigheter enn om du leter blant mennesker med en skjev ferdighetsprofil.

Hvis dette er riktig, hvordan har myten om professor Tanke overlevd?

Grunnen kan rett og slett være at det er i professorers interesse at den overlever. Det er ikke gøy å fylle ut skjemaer, det er enda mindre gøy å måtte gjøre noe andre har bestemt at du skal gjøre, og selv om det er givende å undervise kan det til tider være morsommere å fordype seg i spennende forskning enn å forberede seg til forelesninger.

Myten om at gode professorer av natur ikke kan styres, er derfor nyttig. Det er greit å ha en jobb der folk skjønner hvorfor du ikke dukker opp på møter, ikke svarer på epost og først engasjerer deg i saker lenge etter at de formelt er avgjort.

I praksis viser imidlertid de fleste akademikere en forbløffende evne til å innordne seg klare regler og strenge normer når de bare ser seg tjent med det. De har ingen problemer med å fylle ut skjemaer hvis det handler om forskningspermisjoner eller tilskudd til faglige reiser; de underkaster seg gjerne et strengt fagfellevurderingssystem hvis det er veien til publikasjoner og stillingsopprykk; de jobber iherdig med presentasjonsteknikk hvis de skal presentere arbeider på en internasjonal konferanse; og de deler med begeistring et forskningsarbeid opp i en serie korte enkeltartikler hvis man gjennom det får flere publikasjonspoeng enn om man publiserer resultatene i én større artikkel.

Angivelig ustyrlige professorer er derfor nettopp det - angivelig ustyrlige. Og det dreier seg om en komfortabel selvangivelse.

Skal vi få en meningsfylt debatt om rekruttering og styring i akademiske institusjoner, må vi ha et riktig bilde av hva slags mennesker som skal rekrutteres og styres. Vi som selv jobber der, er tvilsomme sannhetsvitner i denne sammenheng. Jeg er derfor kanskje enestående og original når jeg våger den påstand at vi er omtrent som folk flest: Vi vil helst gjøre som vi selv vil, men vi innordner oss om vi må.

Problemet er derfor ikke at universiteter og høyskoler ikke lar seg styre, men at de ikke blir styrt. Det skyldes den ledelsesmodellen de fleste institusjonene har valgt, med delt ledelse og valgt rektor. Det er den vi bør diskutere - ikke professorers og geniers natur.

Sørlandet er ikke bare sol, og universiteter og høyskoler er ikke et uskyldig paradis.

Vi trenger flere som forteller oss at jorden ikke er flat. Jeg savner Kåre Valebrokk.


Kontakt: paraplyen@nhh.no
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive