Livet etter oljen

Kronikk: Bygging av store vannkraftverk er blitt, politisk sett, et tabu. Det er synd, skriver postdoktor Johannes Mauritzen ved Institutt for Foretaksøkonomi i BT 31. juli.

15.08.2013 - Johannes Mauritzen


Norsk oljeproduksjon har falt i 13 år, og kommer etter all sannsynlighet til å fortsette å falle. Ingen av våre naturressurser vil klare å erstatte den rollen oljen har hatt.

Isteden må Norge satse på innovasjon og nyskaping om vi skal klare å opprettholde dagens velferdsnivå.

Norge er et heldig land. Ved hjelp av amerikansk teknologi og kunnskap fant vi olje på slutten av 1960-tallet, og storskalaproduksjon økte helt frem til 2000. Olje- og gassproduksjon har ført til at Norge er blitt et av verdens rikeste land: Gjennomsnittslønnen i Norge er hele 40 prosent høyere enn i Sverige!

Men som alle vet, kan vi ikke fortsette å pumpe opp olje og gass fra under havbunnen i all evighet. Oljeindustrien er allerede langt på vei inn i en periode av minskende produksjon.

Faktisk er oljeproduksjonen i Norge nesten halvert siden toppen ble nådd i år 2000. Dette til tross for store teknologiske fremskritt når det gjelder leting og boring, og en oljepris som har femdoblet seg.

Mange har pekt på Norges store potensial for fornybar energi som en mulig erstatning for oljen. Som de fleste vestlendinger vet, er det ikke mangel på vind og regn i Norge.

Men selv om potensialet for nye fornybare energikilder er stort i Norge, blir det neppe en erstatning for oljen. For det som gjør olje særlig verdifull, er at den er ekstremt energitett.

All utbygd vindkraft i Danmark ville trenge mer enn 300 år bare for å produsere energien som tilsvarer den oljen som er blitt hentet ut kun fra den norske Ekofisk-feltet så langt.

At oljen er både energitett og i flytende form, betyr også at den er lett å transportere. Dette bidrar også til dens høye markedsverdi. Man kan pumpe oljen opp av havet, laste den over i et tankskip og sende den til den andre siden av kloden. Det er altså mye lettere enn å eksportere kraft.

Vindkraft er blitt selve symbolet på fornybar energi, men i Norge spiller den fortsatt en marginal rolle sammenlignet med vannkraft.

Til tross for flere vindkraftparker langs kysten og et par gasskraftverk, utgjør vannkraft fortsatt 98 prosent av Norges kraftproduksjon.

Vannkraften har også fått enda større betydning i de siste årene. Grunnen til dette er de store, planlagte investeringene i vind- og solkraft i Europa, og problemene disse teknologiene byr på.

Ett av disse problemene er at vind- og solkraft ikke nødvendigvis produserer strøm akkurat når man har behov for det. Og det er her vannkraften kan være til stor hjelp.

Se for deg følgende scenario: Om man har tilstrekkelig overføringskapasitet, kan et område med mye vindkraft eksportere strøm til Norge når det blåser. Da kan vannkraftverkene stenge av vanntilførselen og spare energi i form av vann i magasinene.

Når det er stille, kan vannkraftverkene slippe ut vannet og eksportere kraften. Forskning som jeg nylig fikk publisert i tidsskriftet The Energy Journal, viser at så mye som 40 prosent av dansk vindkraft lagres i norske magasiner på denne måten.

Når store vannkraftverk med vannmagasiner spiller en så pass viktig rolle, virker det merkelig at så mye penger er blitt brukt på å bygge ut småvannkraftverk og vindkraftverk i Norge.

Vi har allerede bygget ut en stor andel av potensialet for store vannkraftverk, men det er fortsatt en god del som kunne bygges i ikke-vernede områder - i tillegg til å oppgradere og utvide eksisterende kraftverk.

Dessverre har bygging av store vannkraftverk blitt, politisk sett, et tabu. Det er synd, for fleksibel styrbar vannkraft er akkurat det Europa trenger for å komme vekk fra kull og gass.

Men selv om norsk vannkraft har en viktig rolle å spille i et Lavkarbon-Europa, vil heller ikke denne kraften fullt ut klare å erstatte oljens rolle i den norske økonomien.

Det finnes faktisk bare én naturressurs i Norge som kan klare å erstatte oljen; nemlig menneskene. Når oljen tar slutt, må Norge i økende grad bli et land som drives av innovasjon og nyskaping.

Allerede nå er det mye man kan gjøre for å bidra til den overgangen. Det mest åpenbare er å satse på undervisning og forskning.

Men om Norge skal lykkes med å forvandle seg fra et oljeland til et innovasjonsland, kreves det mer. Innovasjon kommer ofte fra utveksling av ideer i en konsentrasjon av hjernekraft i et lite geografisk område - eller, med andre ord, en by.

Mye forskning viser den viktige rollen byer har i innovasjon og økonomisk vekst. I Norge betyr det at man må være villig til å bygge høyere og tettere i byene slik at flere har mulighet og råd til å bo der.

Det betyr også at man må gjøre byene enda mer attraktive. Vi må investere i enda bedre offentlig kommunikasjon og satse på mindre støy og forurensning fra biler. Byene blir da ikke bare en kompensasjon for at vi selger mindre olje, men også et bidrag til at vi bruker mindre olje.


Kontakt: paraplyen@nhh.no
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive