Vent med svampen

Kronikk: Handlingsregelen er en krittstrek. Regjeringen Solberg bør la streken stå. Prioriteringer og reformer må komme først, skriver professor Victor D. Norman ved Institutt for samfunnsøkonomi i DN 28. september.

30.09.2013 - Victor D. Norman

Bør den nye regjeringen gjøre noe med handlingsregelen?

Det er lett å svare ja. Regelen skiller ikke mellom forbruk og investering, og den handler bare om den del av petroformuen som er pumpet opp og satt på bok. Begge deler tilsier at regelen er overforsiktig. På den annen side er fire prosent et rimelig optimistisk anslag for realavkastning på petrofondet.

Regelen tar heller ikke høyde for at eldretsunamien kan tvinge oss til å spise av fondet om noen tiår - ihvertfall hvis vi slutter å slippe til unge innvandrere for å oppveie norsk forgubbing.

Det er disse svakhetene som gjør at mange - deriblant jeg selv - mener at det må være mulig å lage en bedre regel.

Jeg vil allikevel advare mot å røre regelen akkurat nå. Det er to grunner til det.

Den ene er at regelen har desarmert den politiske bomben som inntektene har utgjort helt siden de begynte å komme tidlig på 1980-tallet. Fra åttitallet og frem til og med 2001 falt oppslutningen om de økonomisk mest ansvarlige partiene (Arbeiderpartiet og Høyre) ved hvert eneste stortingsvalg - fra nesten 73 prosent av stemmene i 1981 til 48 prosent i 2001. De fleste tapte velgerne gikk til fløypartiene, som i 2001 fikk nesten 30 prosent av stemmene.

Handlingsregelen snudde opp ned på dette. De to mest ansvarlige partiene har samlet gått frem ved hvert valg siden og er nå oppe i 58 prosent igjen - det samme nivået som i 1989. Fløypartiene er redusert med nesten en tredjedel.

Tallene er uttrykk for den dype tillitskrisen oljeinntektene utover på 1990-tallet skapte mellom velgerne og de ansvarlige partiene.

Da Churchill som finansminister på 1920-tallet førte England tilbake til gullstandarden, pekte Keynes på at dette bare kunne gå bra om arbeiderne skjønte økonomi bedre enn finansministeren. Det gjorde de neppe.

Derimot må norske velgere på nittitallet ha følt at de skjønte økonomi bedre enn både finansministeren og hele hans departement. Når man uventet var blitt eier av en formue på flere tusen milliarder kroner, kunne det da umulig være uansvarlig å bruke litt av den på viktige, udekkede behov innenlands?

Likevel snakket finansministeren og andre ansvarlige politikere som om norsk økonomi ville være i alvorlig fare bare man tok ordet oljeinntekter i sin munn. Det merkelige var at det farlige tydeligvis var å snakke om inntektene - ikke å bruke dem.

Jeg har for moro skyld gått tilbake og lest Nasjonalbudsjettet for 1996. I budsjettet la da regjeringen opp til å bruke 38 av 48 milliarder oljekroner innenlands - og å plassere den beskjedne resten på ti milliarder i oljefondet. I presentasjonen av hovedtrekkene i den økonomiske politikken er det imidlertid bare de ti milliardene som omtales; de 38 må man til en tabell i kapitel tre for å finne, og da under den slående betegnelsen «Overskudd korrigert for netto inntekt fra petroleumsvirksomhet».

Er det rart at selv høyst ansvarlige velgere etterhvert begynte å lure på om det kanskje var Carl I. Hagen og ikke Sigbjørn Johnsen som forvaltet den økonomiske fornuft i Norge?

Det viktige som skjedde da handlingsregelen kom, var altså ikke at vi begynte å bruke oljeinntekter, men at det ble respektabelt og ansvarlig å snakke om bruken. Det var nok. Den jevne norske velger hadde ingen problemer med å godta forsiktig, men systematisk, innfasing av oljeinntekter i norsk økonomi. Det han og hun skulle ha seg frabedt, var å bli ført bak lyset.

Det er ingenting ved valgresultatet i år som tyder på at velgerne ønsker å bruke mer oljeinntekter innenlands. Å revurdere handlingsregelen nå, vil derfor i beste fall være unødvendig - i verste fall å rearmere oljeinntektsbomben.

Det velgerne har gitt klar beskjed om, er at de ønsker bedre helsetjenester, bedre skoler og bedre veier og transporttilbud. På alle disse områdene vil det nok hjelpe om vi åpner oljeinntektskranene, men først og fremst er det strengere prioritering og bedre måter å organisere ting på som er nødvendig.

Det er nok å minne om at de to største veiprosjektene som er avsluttet hittil i år, er Hardangerbrua og Jondalstunnelen - vakre byggverk i folketomme områder, og med en prislapp på over tre milliarder. Samtidig står bilistene fortsatt fast mellom Tønsberg og Sandefjord på en ufremkommelig byggeplass som en gang skal bli ny E18 ...

Etter åtte år med feilprioriteringer og reformvegring, burde rekkefølgen for den nye regjeringen være klar: Først bedre prioritering, så overmodne organisatoriske grep - og så om nødvendig mer penger. Det er den andre grunnen til at handlingsregelen bør vente.

Når de borgerlige har vist at de klarer å prioritere og har vilje til å organiserte offentlig tjenesteytelse på en mer effektiv måte, kan de med god, ansvarlig samvittighet ta for seg handlingsregelen.