Jantelovsledelse

Kronikk: Jeg tror Norge har godt av flere ledere som Petter Stordalen, skriver stipendiat Berit Sund ved Institutt for strategi og ledelse i BT 10. september.

10.09.2013 - Berit Sund

«Think, Berit, think!» skrek sjefen min til meg på min første arbeidsdag i ny jobb i USA.

Vi sto midt i det åpne kontorlandskapet der jeg hadde fått tildelt et bord og en stol, jeg med papir og penn til å notere ned all informasjonen jeg fikk, han tilsynelatende med forventninger om at utdannelsen fra NHH hadde utstyrt meg med telepatiske evner i tillegg til økonomikunnskaper.

Det tok noen sekunder før jeg forsto at han skrek! Til meg! Foran hele kontoret! Og det gikk opp for meg at det å jobbe i USA kanskje var litt annerledes enn det jeg var vant med fra trygge, snille Norge.

Vinlotteri og fredagskake

På engelsk er det et ordtak som sier at «distance makes the heart grow fonder», og dette er ofte tilfelle når man befinner seg i en arbeidssituasjon der man kommer i kontakt med kulturer som gjør ting på en annen måte enn man er vant med fra hjemlandet.

Slik var det utvilsomt for meg: På trygg avstand fra Norge husket jeg stort sett bare de kjekke tingene fra arbeidslivet.

Plutselig kunne jeg ikke huske at sjefer noensinne hadde vært misfornøyde med arbeidet mitt. De hadde i hvert fall aldri skreket til meg. I alle fall ikke foran andre. Og var det ikke koselig når de dro i gang vinlotteri og spanderte fredagskake? I mitt doktorgradsarbeid forsker jeg på hva som kjennetegner norsk lederstil, og det ser ut til at denne formen for ledelse faktisk har mye positivt ved seg - det var altså ikke bare selektiv hukommelse som gjorde meg nostalgisk i USA.

Gjennom å involvere medarbeiderne i de fleste aspekt ved arbeidsdagen, oppmuntre til å lære gjennom prøving og feiling, gi medarbeiderne færrest mulig instrukser og mest mulig frihet til å gjøre jobben akkurat slik de selv synes er best, virker det som at lederne jeg har undersøkt var i stand til å høste fordeler som innovasjon, kunnskapsdeling og læring. Og gjennom å ha et nært, trygt og godt forhold til hver enkelt medarbeider ble det enklere for lederne å følge med på jobbutførelsen mens den faktisk fant sted, slik at de kunne gripe inn med hjelp og støtte før små problemer fikk tid til å bli store og uhåndterlige.

Vidundermiddel

Lederne og medarbeiderne jeg intervjuet måtte ikke bes to ganger for å snakke om norsk ledelse. Norsk ledelse var noe de hadde lyst til, og lett for, å snakke om. Norsk ledelse var noe reelt, noe de selv hadde tenkt mye på. Noe som vekket følelser. Stolthet. Norsk ledelse ble nærmest fremstilt som et vidundermiddel for ledere i enhver kultur: Denne lederstilen hadde fungert i USA, kunne en sjef fortelle. I Singapore, fortalte en annen. I Danmark. Og i Tsjekkia. Norsk ledelse, fikk jeg inntrykk av, burde tappes på flaske og eksporteres på linje med olje og laks.

Norsk ledelse har utvilsomt mye positivt ved seg, og kanskje er det tilfelle at aspekt ved denne lederstilen fungerer i mange ulike kulturer. Men den har negative sider også. Nå tenker jeg ikke på det som ofte trekkes frem i media. Her fremstilles den norske lederen gjerne som en litt pusete, pinglete og vinglete kvinne eller mann med tendens til å la seg overkjøre av sine ansatte fordi man er konfliktsky.

Disse fremstillingene av norsk ledelse er dessverre sjeldent underbygget av solid, empirisk forskning, og dermed er det vanskelig å feste lit til at de representerer norsk ledelse og ikke bare enkelttilfeller.

Skyggesiden ved norsk ledelse som jeg først og fremst tenker på, henger sammen med det faktum at vår norske kultur er svært sterk. Som nasjonalt fenomen må nemlig ledelse forstås på bakgrunn av den kulturelle konteksten den finner sted innenfor.

Fredagstaco og allværsjakke

Tenk på den norske kulturen: Vi nordmenn gjør ting på likt. Vi spiser matpakke. Vi har hytte. Vi legger barna våre klokken syv. Vi spiser fredagstaco. Vi bruker allværsjakke overalt. Vi løser julenøtter. Vi ser påskekrim. Alt dette gjør vi uten å tenke videre over det.

Det er nemlig en del av vår kultur, som er unik for oss og bidrar til å skille Norge fra land som tilsynelatende er svært like. Det er fint å ha en sterk kultur slik vi har i Norge: den fungerer som et lim som holder innbyggerne sammen over tid og i vanskelige situasjoner, og den bidrar også til at vi i liten grad behøver å bruke ressurser for å koordinere aktivitetene våre.

For eksempel trengte jeg ikke lure på hvordan jeg skulle angripe kveldsstellet da jeg fikk mitt første barn (barne-TV og kveldsmat klokken 18, i seng klokken 19), jeg kan med relativt stor sikkerhet si at jeg ikke bør legge viktige jobbsamtaler til fredag klokken 15:30, og jeg trenger ikke bruke mye tid og krefter på å finne ut hvordan jeg bør kle meg og te meg når jeg deltar i møter på jobben.

Ekstravagant Stordalen

Men en sterk kultur har også ulemper: kultur definerer også hva man ikke skal gjøre, og dermed gir en sterk kultur lite slingringsmonn for alternative tolkninger og uttrykksmåter. I tillegg må man gjerne være godt vant med kulturen for fullt ut å beherske balansen mellom passende og upassende.

For en utenforstående kan det for eksempel være vanskelig å forstå at vi nordmenn kan unne oss den luksus det er å ha hytte, men at den ikke må være for stor. At vi gjerne kan tjene godt, bare ikke for godt.

Vi nordmenn er født med ski på beina og janteloven i ryggmargen, og vi vet uten videre hvor grensen går mellom akseptabelt og uakseptabelt. Dette gjelder også når vi bedømmer ledere:

Vi synes kanskje det er gøy å lese om Petter Stordalen i Se og Hør, men vi synes samtidig at han er alt for ekstravagant og utadvendt.

Bjørn Kjos er også rik og karismatisk, men han liker vi fordi han ikke gjør noe stort nummer av det og fremstår som en nøktern og folkelig leder.

Helsetopper på heisatur synes vi slett ikke om.

Som en konsekvens av vår sterke kultur frykter jeg at norsk lederstil har en skyggeside som ikke bør ignoreres: Innen det norske ledelsesparadigmet synes det å finnes liten aksept for alternative måter å være leder og medarbeider på.

Lite aksept for annerledeshet

Per dags dato ser norsk lederstil ut til å fungere godt, men i en verden preget av dynamikk og stadige endringer bør man likevel ta seg i vare for å tro at denne tilnærmingen til ledelse er ufeilbar og uten forbedringspotensial.

I Norge er vi i en situasjon der vi importerer verdifull hjernekraft fra utlandet på både leder- og medarbeidernivå. Det vil være naivt å tro at vi ikke har noen ting å lære av andres tilnærming til ledelse og uten videre kan forkaste det som kommer i klem med våre kulturelle normer. Minste motstands vei er behagelig, men kan bli lite givende i det lange løp.

Tilbake i Norge savner jeg lite fra arbeidstiden i USA, og minst av alt sjefer med manglende volumkontroll og fintfølelse. Det jeg savner er dette: Opplevelsen av at det fins hundre ulike måter å gjøre ting på, også i arbeidslivet. Jeg tror Norge har godt av flere ledere som Petter Stordalen.