Nyttige idioter?

Kommentar: Jeg har lenge vært så naiv at jeg har trodd at landbrukspolitikken var til for bøndene og distriktsbosetningen. Derfor har jeg også lurt på hvorfor vi har valgt å la importvern være hjørnestein i landbrukspolitikken, skriver professor Victor Norman i DN 2. november

04.11.2013 - Victor Norman

Importvern er en dårlig, unødig kostbar og usosial måte å hjelpe bøndene på.

- Det er dårlig fordi det er grovkalibret: Det gir samme beskyttelse for storbønder på Hedmarken som for småbrukere på Vestlandet, og det hjelper like mye på bosetning i Asker som i Snåsa.

- Det er unødig kostbart fordi andre støtteordninger - eksempelvis arealstøtte - vil gi samme effekt til lavere pris.

- Og det er usosialt fordi importvern, ved å heve matprisene innenlands, har samme virkning for husholdningenes økonomi som en særmoms på mat.

Andre virkemidler

Selv de som mener at det er riktig å hjelpe norske bønder, burde derfor gått inn for andre virkemidler enn toll og importbegrensninger.

Det gikk derfor et lys opp for meg da Sylvi Listhaug fikk besøk fra NHO og LO med krav om å opprettholde ostetollen av hensyn til «norsk matindustri». Da skjønte jeg hvem importvernet er til for - det er for Orkla og Tine og Synnøve Finden og Nortura og Rema og Norgesgruppen og alle de andre industri- og handelsbedriftene som slipper utenlandsk konkurranse fordi importvernet gjør det dyrt og vanskelig for aktører med utenlandske merkevarer å etablere seg i Norge.

Det såkalte Matkjedeutvalget undret seg for et par år siden over at utvalget i norske dagligvarebutikker er dårligere enn i tilsvarende butikker ute. Det burde ikke forundre noen.

Produktutvalget begrenses alltid av markedets størrelse, og det norske matmarkedet er - på grunn av importvernet - blant de minste i Europa. Riktignok har også EU et omfattende (og meningsløst) importvern for matvarer, men hvert land i EU er tross alt del av et felles matvaremarked som er 100 ganger så stort som det norske. Med det er det plass til et utvalg av oster og pølser og salater og grønnsaker og alle andre gode ting som norske forbrukere bare kan drømme om.

Ingen utenlandsk konkurranse

Matkjedeutvalget undret seg også over at norske matvarer er så dyre - selv når man korrigerer for høye priser på råvarene. Igjen er det ingen grunn til undring.

Når hverken leverandørindustrien eller dagligvarekjedene behøver å frykte at utenlandske konkurrenter vil etablere seg i Norge, kan leverandørene trygt ta ut gode marginer på Grandiosa og Norvegia, og dagligvarekjedene kan like trygt sende regningen videre til forbrukerne.

Den siste rest av frykt for utenlandsk konkurranse den norske matbransjen måtte ha hatt, forsvant da Lidl ga seg i Norge og da det ikke meldte seg noen utenlandske kjøpere til Rieber. De vanskeligheter importvernet skaper for utenlandske bedrifter med egne merkevarer, er en skikkelig effektiv etableringsbarriere.

Bedre med direkte støtte

Det er dette som er viktig for å oppklare min naive misforståelse.

- For bøndene, som hver for seg er så små at de uansett ikke kan utøve noen markedsmakt, ville det være bedre med direkte støtte enn med importvern.

- For matbransjen er det omvendt. Matbedriftenes lønnsomhet avhenger av hvor sterke merkevarer de har og hvor mange og sterke konkurrenter de står overfor. Det betyr at bransjens lønnsomhet er kritisk avhengig av at de får ha det norske markedet for seg selv.

Det er imidlertid vanskelig å skape en opinion for beskyttelse av Rema, Norgesgruppen, Orkla eller Tine. Derfor er matbransjen tjent med å skyve bøndene og distriktene foran seg.

Deler av bransjen klarte det med bravur gjennom Matkjedeutvalget. Ved å gå i allianse med bøndene klarte leverandørindustrien å skape inntrykk av at grunnen til høye priser og dårlig utvalg i Norge var manglende konkurranse i dagligvarebransjen, og at løsningen derfor var en lov om god handelsskikk.

Konkurranseproblemer

Det er neppe tvil om at det er konkurranseproblemer i norsk dagligvarehandel. Grunnen til det er imidlertid ikke dårlig handelsskikk. Grunnen er den proppen i den øvre delen av verdikjeden som ligger i importvernet for mat. Den proppen ligger mellom bøndene og leverandørindustrien. Skal vi få billigere mat og bedre utvalg i norske butikker, må vi derfor få brutt den uhellige alliansen mellom landbruket og matindustrien.

Det vi bør få i stedet, er en allianse mellom skattebetalere, forbrukere og bønder om en mer intelligent utforming av landbrukspolitikken.

Det er kanskje håp. Rema har nylig meldt overgang til NHO Mat og Drikke. Hvis det innvarsler en allianse mellom dagligvarehandel og matindustri, kan det kanskje få bøndene til å forstå hvem deres virkelige venner er.

I mellomtiden setter jeg min lit til at odelsjenta fra Ørskog, uansett hvem hun måtte ha hatt som klienter i sitt tidligere liv, setter bøndenes interesser foran matbransjens.