Ikke lett å sette renten - langt mindre å spå den

Kommentar: Rentemøtet i Norges Bank vakte mer enn vanlig oppmerksomhet forrige torsdag, til tross for at resultatet ble slik som mange hadde forventet - uendret rente på 1,5 prosent, skriver Ola Grytten i BT 6. oktober.

07.10.2013 - Ola Grytten

Årsaken til beslutningen var i hovedsak ulike signaler i verdens-økonomien og norsk økonomi om inflasjon og økonomisk vekst. Signalene utenfra pekte primært mot en sterkere økonomisk utvikling og dermed en mer forsiktig pengepolitikk, der man ikke ville øke pengetilgjengeligheten like mye som man har gjort de siste årene. I motsetning til dette sto utsikter til svekket vekst her hjemme.

Men hvordan settes styringsrenten i Norge og hva ligger til grunn for beslutningene? Hovedlinjene er nedfelt i en egen forskrift om pengepolitikken gitt av regjeringen 28. mars 2001. I første paragraf kan vi lese:

- Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen.

- Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.

- Norges Bank forestår den operative gjennomføringen av pengepolitikken.

- Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med første ledd rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent.

- Det skal i utgangspunktet ikke tas hensyn til direkte effekter på konsum­prisene som skyldes endringer i rentenivået, skatter, avgifter og særskilte, midlertidige forstyrrelser."

Hovedmålet skal med andre ord være en stabil kroneverdi, oppnådd gjennom lav og stabil inflasjon. Norges Bank, som er ansvarlig for gjennomføringen av pengepolitikken, bruker først og fremst den såkalte styringsrenten for å påvirke inflasjonstakten.

Styringsrenten er bankenes innskuddsrente i Norges Bank, og utgjør bare en bitte liten del av det samlede norske innskuddsmarkedet. Renten blir bestemt av bankens hovedstyre, som består av syv medlemmer, derav sentralbanksjefen og vise- sentralbanksjefen, som er styrets leder og nestleder.

Historisk har den norske kronens verdi nesten alltid vært knyttet opp imot et fast holdepunkt, eller et anker - blant annet for å kunne si noe om dens verdi både i øyeblikket og dens forventede verdi. Da Norge innførte sitt eget nasjonale penge-vesen fra 1816, ble det besluttet at kronen skulle ha en fast verdi i sølv. Det skulle ta 26-27 år å gjennomføre en slik politikk.

I 1873-1874 gikk Norge over fra sølv til gullstandard, og den norske kronen, som avløste spesidaleren som penge- enhet i 1877 fikk en fast verdi av 0,40323 gram fint gull. Vi beholdt gullstandarden helt frem til kriseåret 1931, for deretter å knytte dens verdi opp mot det britiske pundet. Etter annen verdenskrig ble den knyttet opp i et noenlunde fast forhold mot amerikanske dollar frem til 1973.

Under internasjonal valutauro ble da kronen knyttet til en vekt av en rekke valutaer. Vekten ble stadig endret og kronens verdi svingte derfor. I 1990 ble kronen så knyttet til en fast verdi I forhold til EUs valutakonstruksjon ECU. Tilknytningen ble modifisert i 1992-1993, før Norge endelig innførte inflasjonsmål 28. mars 2001.

Fra da av skulle det operative målet for Norges Bank være å styre mot en inflasjon på 2,5 prosent, som innebar en noenlunde stabil kronekurs. I realiteten inne-bærer dette en svekkelse av kronens innenlandske kjøpekraft eller et fall i kronens verdi i Norge på 2,5 prosent.

En tanke bak politikken er at høy inflasjon skal gi høyere rente for å stimulere sparing og begrense låneopptak, slik skal etterspørselen i økonomien avta og inflasjonen falle. I motsatt fall skal renten settes ned i tider med lav inflasjon for å stimulere opplåning og begrense sparing, med den hensikt å øke etterspør-selen, slik at inflasjonen tar seg opp.

Men om vi ser på Norges Banks pengepolitikk, så har de ikke alltid utøvd pengepolitikken slik. Det er fordi de styrer etter et såkalt fleksibelt inflasjonsmål, der de tar hensyn til en rekke andre faktorer enn bare inflasjonen.

Særs viktig i den sammenheng er konjunkturene. Hovedstyret skal ta hensyn til dem ved rentesetting. I lavkonjunkturer kan de gi gass i økonomien ved å senke renten, og motsatt bremse ved å heve den i høykonjunkturer. I tillegg ser banken i betydelig grad på svingningene i kronekursen. En høy rente tilsier stigende krone og lav rente fallende.

Det er svært viktig for konkurranseutsatt næringsliv at kronen ikke blir for sterk. Da blir nemlig norske varer og tjenester dyrere i forhold til våre konkurrenters produkter, og vi priser oss ut av markedet.

I tillegg er aktivaprisene viktig, det vil si utviklingen i prisene på verdipapirer og eiendeler, som aksjer og boliger. Stiger disse for mye kan vi få såkalte aktivabobler, som kan sprekke og forårsake krakk og kriser. Ved å heve renten kan sentralbanken motvirke slike bobler.

Det er også viktig for sentralbanken å ha et øye med veksten i penge- og kredittvolumet. Øker disse for mye, kan vi få overoppheting etterfulgt av kriser i økonomien. Igjen kan en heving av styringsrenten motvirke en slik tendens, mens en reduksjon kan gi nødvendig stimulans i dårlige tider.

Til sammen blir det derfor svært mange forhold medlemmene av Norges Banks hovedstyre skal ta hensyn til når de setter styrings- renten. Tidvis kan forholdene peke i motsatt retning for hvilken bane renten bør bevege seg i. I tillegg kommer det at styringsrenten i seg selv ikke gir noe diktat om bankenes endelige rentenivå, den gir mer et signal.

Med andre ord: Det er ikke lett å sette renten, langt mindre å spå den. Norges Bank har antydet at den kan ligge stille i et års tid - vi får se.