Handlingsregelens nedside

Kommentar: Ett av formålene med Handlingsregelen var å unngå vekst i velferdsutgifter som ikke er bærekraftige på lang sikt. Det har ikke lyktes, skriver Rögnvaldur Hannesson i E24 15. oktober.

16.10.2013 - Rögnvaldur Hannesson

Norges håndtering av oljepengene har vekket internasjonal oppmerksomhet. Mange land med oljerikdom har ikke lyktes å bruke den til å fremme økonomisk vekst og allmenn velstand.

Isteden har den beriket en korrupt elite, mens almenheten har måttet leve med stagnasjon og enda elendighet. Saudi-Arabia, Nigeria, Venezuela; de landene assosierer vi ikke akkurat med vekst og allmenn velstand.

Det er ikke ressursrikdommen i seg selv det er noe galt med, men de institusjoner og politiske tradisjon i de landene det gjelder. Norge er ikke unikt; USA er også et land rikt på naturressurser og har også maktet å bruke dem til å fremme økonomisk vekst og allmenn velstand.

Men USA er så langt større og mer mangfoldig at ressursrikdommen blir mindre fremtredende.

Norges politiske elite ble antakelig fort klar over at oljepenger ikke er som andre penger, men det tok likevel mange år til det kom på plass en mekanisme for å bevare oljeformuen etter at oljen er kommet opp av bakken. Oljefondet kom ikke på plass før 1990, og da hadde oljeprisen falt så pass at det ikke var noe penger i kassen for å sette på bok. Det skjedde først i 1996.

Etterhvert savnet man en klar regel for hvor mye av oljepengene som skulle spares, og i 2001 ble Handlingsregelen formulert. Selv om den mer er et fromt ønske enn en håndfast regel, er den likevel blitt fulgt sånn noenlunde det drøye tiår siden den kom på plass. I hvor stor grad det skyldes at i mellomtiden er oljeprisen steget til himmels skal jeg la ligge.

To forhold er litt spesielle ved Handlingsreglen. Det vi kan bruke av oljepengene uten å tære på formuen er lik den forventede avkastning ganger oljeformuen. Handlingsregelen forutsetter en avkastning på fire prosent, men regner kun de pengene som alt er investert i Oljefondet som formue og ignorerer den gjenværende formue under bakken.

Dette betyr at det skal spares mer enn strengt tatt nødvendig for å bevare oljeformuen.

På den annen side tar ikke Handlingsregelen høyde for befolkningsveksten i Norge. Siden århundreskiftet har den vært 0.9 prosent pr. år og blant det høyeste i Vest-Europa, til stor del på grunn av innvandring.

Hvis man ønsker å bevare oljeformuen pr. capita, må man trekke befolkningsveksten fra den forventede avkastning på Oljefondet. Likevel, selv om man gjorde det, ville Handlingsregelen tilsi større sparing enn nødvendig.

At det er blitt spart mer penger enn nødvendig, er ikke uten videre noen ulempe og da heller tvertimot, men det er sider ved denne sparingen som er mer tvilsomme. Ett av formålene med Handlingsregelen var å unngå vekst i velferdsutgifter som ikke er bærekraftige på lang sikt. Det har ikke lyktes.

Grafen øverst i saken viser utgifter i sykelønn og uføretrygd i Norge, Sverige og Danmark 1996-2011. Mens de i Norge har vokst mot himmelen, har svenskene maktet å reversere veksten, og i Danmark synes den nylig å ha stoppet opp (for detaljer henvises til min artikkel «The other side of the coin: the downside of Norway's savings of petroleum rents» i «Journal of Natural Resource Policy Research»). Disse utgiftene er ikke helt sammenlignbare, men tendensene er ikke til å ta feil av. Samtidig har statsforvaltningens investeringer i veier nærmest stagnert. Økt bruk av bompenger har imidlertid hjulpet litt.

Våre politikere har således vært ganske flinke til å holde igjen på de samlede offentlige utgifter, men de har mindre kontroll over hva pengene går til. Det har formodentlig sin årsak i at mens de har direkte kontroll over pengebruken til veiinvesteringer, har de liten eller ingen kontroll over hva som brukes til sykepenger og uføretrygd; de to sistnevnte er avhengig av regler politikerne kanskje har vært med på å formulere, men som de ikke har kontroll over hvordan håndheves.

Sykdom kan være et relativt begrep, og fra legehold har vi hørt at folk ber om sykemelding for stadig mer trivielle ting. Vi vet også at fagbevegelsen ikke er interessert i å stramme inn sykemeldingsreglene slik man har gjort i Sverige og som, må man formode, har hjulpet til å reverse veksten i disse utgiftene.

For over ti år siden kom det såkalte Sandman-utvalget med oppskriften på hvordan utgiftene for sykemeldinger og uføretrygd kunne bringes ned, men det har ikke vært politisk vilje til å gjennomføre det; isteden har man stukket hodet i sanden og iverksatt samarbeidsavtaler som til syvende og sist ikke er noe annet enn røyktepper.

Skjønt det kanskje ikke bare er snakk om politisk vilje. Det eneste som kan disiplinere fagbevegelsen er antakelig en passe stor arbeidsledighet. Det er et stykke dit, men når oljeinvesteringene begynner å dabbe av er vi kommet et stykke på vei.