Banken som ble straffet for sitt samfunnsansvar

Kommentar: Bergen Bank utviste uvanlig stort samfunnsansvar. Som oftest hadde det positive konsekvenser både for banken selv og samfunnet. Men banken ble ikke belønnet av myndighetene for dette ansvaret under finanskrisen i 1990, skriver professor Ola Grytten i BT 14. november.

14.11.2013 - Ola Grytten

For 158 år siden, den 28. november 1855 møttes noen av de mest prominente forretningsmenn i Bergen Børs på Bryggen med en hensikt, stifte en forretningsbank, som skulle betjene næringslivet i regionen. Formelt var det Norges tredje forretningsbank, ettersom både Christiania Kreditkasse og Drammens Privatbank ble stiftet i henholdsvis 1848 og 1851. Imidlertid drev ikke disse to regulær bankvirksomhet, men snarere fungerte de som oppgjørsinstanser for handelsmenn som trengte kortsiktig kapital for å gjøre opp for seg ved store innkjøp. De fikk innvilget oppkjøpskreditt gjennom sikkerhet i pantsetting av varepartiene de kjøpte inn.

Bergens Privatbank var av et annet kaliber. I tillegg til å gi oppgjørskreditt ga banken ordinær driftskreditt, mer langsiktige lån, blant annet til investeringer, og tok imot ubegrensede innskudd fra publikum som de forrentet. Man kan derfor argumentere for at Norges første forretningsbank hadde sete i Bergen - ikke i Oslo.

Nødvendig aksjekapital ble reist i løpet av noen få uker. Den utgjorde 50.000 spesidaler eller 200.000 kroner - tilsvarende 175 millioner i dag, om vi regner beløpet om til den tids antall årslønner uttrykt i dagens lønnsnivå.

Sammen med mine kolleger Elisabeth Bjørsvik og Yngve Nielsen har jeg hatt gleden av å skrive denne bankens historie fra stiftelsen i 1855 og frem til fusjonen med Den norske Creditbank i 1990.

Sentralt i dette arbeidet var å belyse hvordan nettopp denne forretningsbanken overlevde, mens hundrevis av andre ble innfusjonert i andre banker eller måtte gi opp driften i løpet av denne lange perioden. Hvordan maktet den i tillegg nesten hele tiden å være en av de tre største i Norge, for endelig å bli den aller største i 1990?

Underveis i dette arbeidet hadde vi god hjelp fra syv mastergradsstudenter fra Norges Handelshøyskole. En av disse, Sara Liseth, har i sin masteroppgave pekt på at banken som oftest opptrådte mer langsiktig og samfunnsbevisst enn mange andre banker. Ikke bare at den var en bevisst samfunnsaktør i sin utlånspolitikk og mesenvirksomhet. Dens strategi var mindre prosyklisk enn det som er vanlig for mange andre banker. Markedsandeler sank som regel i oppgangstider og steg i dårlige tider.

Vår studie dokumenterer at banken var svært innstilt på å gå en ekstra mil med kunder som kom opp i betalingsvansker, særlig hjørnesteinsbedrifter i lokalsamfunn. Etter at banken reddet sin konkurstruede konkurrent Sentralbanken for Norge i 1919, etablerte den et mektig hovedstadsnærvær, og et langt på vei selvstendig Oslo-kontor kom i sin tid til å bli større enn Bergen. Gjennom nye overtakelser fikk banken etter hvert både kunder og ansvar over nesten hele landet.

Tidvis trosset den myndighetene, spesielt Norges Bank, i sin tålmodighet med insolvente kunder. Den kunne til og med, med hårfin balansegang i forhold til loven, gå inn på eiersiden om så trengtes. Strategien gjenspeiles blant annet i dokumenter fra «de harde 30-årene», da banken holdt sine lister over kunder som misligholdt sine forpliktelser skjult for sentralbanken og nektet å avvikle tapsprosjekter.

Banken argumenterte for at på lang sikt ville både markedet og kundene møte bedre tider og dermed komme seg ut av den vanskelige situasjonen. Historien viser da også at de som oftest fikk rett. På denne måten gikk banken ikke sjelden lenger enn myndighetene i sitt samfunnsansvar.

Etter fusjonen med sin lokale konkurrent, Bergens Kreditbank, i 1975, fikk banken navnet Bergen Bank. Den gikk snart på et betydelig valutatap, men viste fremdeles at den sto opp for kunder som kom i vansker. I siste halvdel av 1980-årene, berget banken finansieringsselskapet Nevi og dermed også dets eier Vesta fra konkurs gjennom overtakelse av førstnevnte. Det kan ha forhindret et sammenbrudd i det norske finansmarkedet.

Under fusjonen med DnC het det at det var to likeverdige banker som slo seg sammen. Det var et klokt trekk av administrerende direktør Egil Gade Greve og hans ledelse. Om de hadde sagt hvordan det egentlig sto til, ville fusjonen ikke vært mulig å gjennomføre. I praksis så mange aktører fusjonen som en bergingsaksjon overfor DnC, ettersom den hadde tapt langt mer på sine utenlandsengasjement enn en mer forsiktig Bergen Bank.

Bankene har tidvis fått mesteparten av skylden for bankkrisen rundt 1990. Men da glemmer man både politiske myndigheter og tilsynsmyndigheter som forårsaket store kreditt-, børs- og boligbobler, og som gjorde de bokførte tapene kunstig store under krisen. I tillegg glemmer de de sterkt fallende oljeprisene og den sterke nedgangskonjunkturen, som ødela for norsk økonomi. Og så glemmer de konsumentene som lånte langt mer penger enn de kunne betjene.

For Bergen Banks del kostet bergingsaksjoner på samfunnets vegne dem dyrt. I tillegg gikk de på store tap selv på grunn av jappetiden, da kredittvolumet økte hinsides all fornuft. Da Kredittilsynet i tillegg strammet inn på tapsavskrivingsreglementet under bankkrisen, ble banken tvunget til å avskrive det som mange mener var altfor store tap. Egenkapitalen gikk dermed på papiret tapt og staten valgt å redde de største forretningsbankene ved å gå inn som eier og nulle ut aksjonærenes kapital.

Beregninger fra 2001 viser at staten hadde en betydelig gevinst på denne operasjonen. Det må føles smertelig for bergensbankens aksjonærer og ledelse som så ofte hadde trått til for å ta samfunnsansvar. For mange av dem føltes det hele som et ran. En titt på historien har gitt oss god grunn til å lytte til hva de har å si.