Amerikansk eller norsk modell?

Kommentar: USA har svake fagforeninger og store inntektsforskjeller. Men også verdens mest dynamiske øknomi, skriver Rögnvaldur Hannesson på E24 12. november.

12.11.2013 - Rögnvaldur Hannesson

Det manglet ikke på gode råd i forkant av det reviderte statsbudsjettet. I NRKs nyhetsmorgen forleden forkynte Akademikernes talsmann at det måtte satses mer på forskning og utdanning for å trygge fremtiden.

Det lyder logisk og forlokkende, men de som arbeider i utdannings- og forskningssektoren er jo Akademikernes medlemmer, så her argumenteres det for egen sak.

Overser næringslivet

Men hva er det så som skaper verdier og trygger fremtiden? Utdanning og forskning blant annet, men kanskje ikke hvilken som helst forskning eller utdanning.

Denne sektoren inneholder et bredt spektrum, fra det verdiskapende til det vegetative. Vi har mange nok medievitere og samfunnsvitere, men for få ingeniører. Og kjønnsforskning har vi mer enn nok av.

De er ikke så helt få som synes å overse at det som skaper grunnlag for velstand og velferdsstat er det private næringsliv. Skjønt «overse» kanskje ikke er det riktige uttrykk; jeg har ikke tall på hvor ofte jeg har hørt kommentatorer på venstresiden blåse seg opp over de stygge storbedrifter; «vi må gå etter dem og konfiskere de penger de unndrar fra skatt», sier de.

Lovlige smutthull

Vel, disse skatteunndragene foregår på lovlig vis gjennom diverse smutthull, og jeg tror vi er nødt til å ha en viss forståelse for at private bedrifter ikke er interessert i å tjene penger bare for å betale skatt.

Kanskje vi også bør ha en viss forståelse for at de pengene som forblir i bedriftene brukes til innovasjon og investeringer, og uten penger blir det lite av begge deler.

Lønnsomhet betyr ikke bare passe lave lønninger, den betyr også mulighet til å si opp folk som det ikke er behov for eller som er udugelige.

Én grunn til at det investeres lite i land som Italia og Frankrike er at de som ansetter folk må sitte med dem til de blir pensjonert, hvis de da ikke legger ned bedriften. Det var nettopp det sistnevnte en amerikansk direktør av en IT-bedrift i EU gjorde da motbakken ble litt for bratt; det var en tung prosess å bli kvitt overflødige ansatte, men en kort en å legge ned bedriften.

Avgjørende for velferdssamfunnet

Velferdsordningene forvitrer i takt med det næringsliv de er tuftet på. Antakelig er «forvitring» en litt for optimistisk beskrivelse; så lenge det går, låner politikerne penger for å holde velferdssirkuset i gang.

Dessverre går det gjerne slik at finansmarkedene oppdager plutselig at de stater de hadde lånt penger til ikke vil være i stand til å betale. Da stopper karusellen opp og det må skjæres både dypt og raskt med sparekniven, ikke minst i velferdsordningene. Hellas er selvsagt skrekkeksemplet, men en del andre EU-land ligger ikke langt efter.

Denne beskrivelsen er dessverre så altfor godt treffende for de fleste land i Vest-Europa. Eneste grunn til at den ikke er særlig treffende for Norge er selvsagt oljepengene. Men det betyr ikke bare at staten har penger nok til å finansiere sin virksomhet. Det står ikke særlig godt til i Norge, hverken med hensyn til innovasjon eller konkurransedyktighet; norsk lønnsnivå er fullstendig ute av takt med omverdenen.

Amerikanske tilstander

Eneste unntak er oljeindustrien, inklusive den som leverer varer og tjenester til den samme. Grunnen er selvsagt oljenæringens fabelaktige lønnsomhet. Men ikke bare det. Oljeskattesystemet betyr at oljeselskapene kun betaler om lag 20 prosent av sine kostnader, resten betaler staten i form av uteblitt skatt.

Oljeindustriens insentiv til å spare kostnader er dermed svak. Antakelig er det dette, sammen med fagforeningenes makt, som har gjort arbeidsbetingelsene i oljesektoren i Norge oversjenerøse og unike i verdenssammenheng.

USA har verdens mest dynamiske økonomi. Det er derfra de fleste innovasjoner kommer, og det er der vi har de største og mest slagkraftige bedriftene. I USA har vi også svake fagforeninger og store inntektsforskjeller.

Antakelig er det nettopp det vi trenger i Vest-Europa for å få et mer dynamisk næringsliv og en bærekraftig istedenfor en overambisiøs velferdsstat. Kanskje vi skulle hatt litt mer av amerikanske tilstander også i Norge?