Svarteper med lånerenter

Innlegg: Lånerenten øker når kapitalkravet i bankene økes, fordi lånene skal rasjoneres ut til færre. Politikerne bør ikke sende svarteper videre, skriver NHH-professor Gunnar S. Eskeland i et innlegg i DN 21. mars 2013.

22.03.2013 - Gunnar S. Eskeland

Det er ikke et uttrykk for markedsmakt at renten stiger når egenkapitalkravet økes.

Hvis hotellrom inndras - det kan være brann, brannreguleringer, eller et krav om å avsette hver 13. etasje til kulturaktiviteter og omskolering for byens løse fugler - så stiger romprisen i byen. Da bør det, og vil det, bygges flere rom. Og somles.

Når bankene møter økte egenkapitalkrav, kan det lages større lånekapasitet umiddelbart ved at eierne skyter inn mer egenkapital, men eiere og potensielle eiere kan velge å la være. Slik er det med privat handlefrihet.

I Norge, hvor staten ikke er forpliktet til å holde seg unna noen næringsvirksomhet, må staten erkjenne også den del av ansvaret som gjelder å bidra med ny egenkapital.

Mer generelt er det eieres rett å skyte inn eller trekke ut egenkapital innenfor avsatte grenser. Nekter de, så er lånekapasiteten i kongeriket faktisk redusert, og en politisk skapt høyere knapphet er et faktum. Lånerenten øker fordi lånene skal rasjoneres ut til færre.

Bankeierne - staten inkludert - blir rikere. Men ikke så mye, for det har faktisk blitt dyrere å produsere lån.

Bankene får da høyere lønnsomhet, takket være myndighetenes intervensjon.

Bankene kan over tid øke lånekapasiteten med tilbakeholdt overskudd. Teoretisk kunne eierne ha markedsmakt til å nekte finansnæringen denne økte egenkapitalen, men dette er neppe en presserende problemstilling (kanskje bortsett fra den pekefingeren som bøyes tilbake mot staten som eier i bank og generelt).

Det er statsmaktens plikt å høyne egenkapitalkravet hvis den mener det er riktig, og retten har den uansett. Og så er det tydeligvis politikeres natur å sende svarteper videre ved å skjelle ut bankene og hverandre, som om ikke statsmakten har styringsansvar.

Myndighetene har nylig valgt å styre bankenes personlån i retning av god familiebakgrunn - boligkjøpere må ha 15 prosent egenkapital - mer enn markedet ville, så styringsansvaret er selverkjent.

Banker og deres eiere er alminneligvis både slaver av og i seng med statsmakten. Som vi har sett internasjonalt er det da en utfordring for myndighetene ikke å bli næringens lydige og krypende hunder, selv om de skal være lyttende terapeuter, husverter og korrektiver.

Her er Norges historie respektabel; andre staters lydighet har vært ynkeligere.

Internasjonalt er myndighetsansvaret også klart. En vedvarende lavrentepolitikk gir skjev beskatning av sparere. Nasjonalt har vi en politikk som konsentrerer makt, subsidierer lån og straffer småsparere. Bankene er i dette slaver, men også begunstigede medregenter.

Som i miljøpolitikken er det myndighetenes ansvar å ilegge næringsaktørene de krav som har verdi, peke på verdien, og erkjenne kostnadene. Dessverre fortsetter parallellen: både i finans- og miljøregulering ser vi gjerne enighet på politisk hold om tiltakene og om å bestride kostnadene.

Sittende politikere skylder på næringen og opposisjonen skylder på de sittende. Den greske tradisjonen som kombinerer tragedie og komedie er godt representert i bredden av det politiske kulturlandskapet.