Lærdommen etter et langt, vondt nachspiel

Innsikt: Eurokrisen begynte som et dårlig nachspiel etter den globale finanskrisen. Og det er ennå lenge til det lysner av dag. Hvordan havnet vi egentlig her? Og hva gjør vi nå? spør professor Gernot Doppelhofer i en artikkel i Bergens Tidende tirsdag 21. mai 2013. Artikkelen er den første av tre i serien lærdom av EU-krisen.

23.05.2013 - Gernot Doppelhofer

Mer enn 26 millioner europeere er arbeidsløse. Ungdomsledigheten er i gjennomsnitt 24 prosent og øker fortsatt. Eurosonen var ikke den trygge havnen mange trodde. Gjelden er for høy og det felles markedet var likevel ikke så felles. Og verst av alt: Folket føler seg maktesløse.

EUROPA, 1999:
Euroen blir innført. Entusiasmen er stor. Den nye felles valuta vil gjøre det enklere å handle over landegrensene og styrke fellesmarkedet.

Noe av bakteppet var Nobelpris-vinner Robert Mundells teori om «optimale valutaområder»: Euroen vil gi et felles kapitalmarked for kontinentet. Næringslivet får tilgang til et stort og likvid finansmarked i egen valuta med lave transaksjonskostnader. Risikoen for valutakurstap ved å plassere og å ta opp lån over landegrensene er borte.

Mundell blir regnet som en av forfedrene til europrosjektet. Men allerede i 1961 kom han med en advarsel: Dersom medlemslandene ikke får samme økonomiske utvikling, blir det vanskelig å få en stabil «europeisk» økonomi med felles valuta.

Og nettopp det skjedde: Sjokkbølgene fra den globale finanskrisen rammet land i eurosonen forskjellig - spesielt avhengig av hvor robust økonomiene var og helsetilstanden til boligmarkedet og bankene.

Men Mundell hadde også en oppskrift på hva som kunne stabilisere den felles økonomien: Fri bevegelse av kapital og arbeidskraft, regional spesialisering i produksjon av varer og tjenester, et europeisk system med like skatter og frie pengeoverføringer mellom land.

EUROPA, 2013:
La oss spole raskt frem til 2013. Bare 14 år etter er eurosonen i dyp krise.

For å være mer presis: Enkelte land i periferien, som Hellas, Irland, Italia, Kypros, Portugal og Spania, sliter med lav vekst og høy arbeidsledighet. Finansmarkedene tviler på at landene selv klarer å stabilisere økonomien.

Også mer sentrale land som Frankrike strever. Det er i sterkt kontrast til flere land lenger nord som Tyskland, Østerrike og Finland med fortsatt stabil økonomisk utvikling.

Hvordan er det blitt så store forskjeller i eurosonen? Her er fem årsaker og noen vurderinger om hva som kan gjøres videre.

1: Følelsen av sikkerhet brast
Eurokrisen begynte som et dårlig nachspiel etter den globale finanskrisen, som igjen ble utløst av kollapsen i det amerikanske boligmarkedet.

Krisen i Europa skyldes ikke høy offentlig gjeld - med unntak av Hellas og kanskje Italia. De klarte aldri redusere den høye statsgjeld i de gode årene før krisen. Hovedårsaken var den enorme private gjelden til vanlige folk og banker.

Medlemskap i euroen skapte en illusjon i finansmarkedene om at alle land var like sikre. Dermed ble rentene stort sett likelydende på tvers av landegrensene. Det tente et fyrverkeri i boligmarkedene, og altfor mange som lånte altfor mye penger.

Etter finanskrisen satt mange banker tilbake med elendige kreditter. De trengte restrukturering og frisk kapital.

Problemet var bare at regjeringer ikke hadde råd til å redde bankene. De hadde vokst seg så store, og var blitt mindre nasjonale og mer europeiske.

Første redningsbøye var å etablere en felles institusjon, European Banking Association, som overvåker bankene. Men nasjonale regjeringer liker ikke å helt miste kontroll over bankene, eller å overføre ressurser til en europeisk institusjon.

Det ble ikke ryddet opp i problemene i banksektoren og dermed stoppet veksten i eurosonen.
Situasjonen var ikke ulik den i Japan som opplevde med to tapte tiår og lav vekst etter krisen i begynnelse på 1990-tallet.

2: Høy ledighet - lite effektiv stat
Krisen avslørte at mange euroland med lite fleksible økonomier var ute av stand å takle økonomiske sjokk fra en globalisert verden.

Italia sliter med sin utdaterte tradisjonelle industri av små og lite effektive bedrifter, og et arbeidsmarked som stenger ute ungdom og kvinner.

I Spania førte den elleville boligbyggingen først til jobb for mange unge og lavt utdannede. Men da boligboblen sprakk havnet de i køen av arbeidsledige, sammen med millioner av andre.

Hellas har sitt enorme og lite effektive statsapparat. «Klientsystemet» mellom politikere og velgere der jobber ble delt ut i bytte med politisk støtte, var i ferd med å kvele effektiviteten i økonomien.

I land etter land i EU sliter arbeidsmarkedet og velferdsstaten. Annenhver ungdom mellom 18 og 25 år i Hellas og Spania har ikke jobb.

Samholdet i samfunnet er i oppløsning.

3: Mangler felles marked
Fremdeles mangler EU et felles marked på mange områder. Flere sektorer er fortsatt beskyttet og mange land innførte regler som utelukker konkurranse fra utlandet. For eksempel protesterte greske transportører kraftig da EU ville endre lisenssystemet, og åpne for at også utenlandske transportører kunne kjøre lastebil i Hellas.

Arbeidsmarkedet fungerer fortsatt på nasjonale basis, men ikke som et felles eu-marked. Med mer fleksible pensjonssystemer og enklere skatteregler ville det vært lettere for arbeidskraft å flytte mellom landene - fra områder med arbeidsledighet til området med etterspørsel etter arbeidskraft.

Liberalisering av markedene for vareproduksjon og arbeidskraft ville også styrket fellesmarkedet og gitt mer vekst. Men nøkkelland som Frankrike går i motsatt retning: Skattetrykket på bedrifter øker, og pensjonsalderen for enkelte yrkesgrupper skal reduseres igjen. Det kan igjen svekke landets evne til å konkurrere og skape vekst.

4: Dårlig koordinert finanspolitikk
En konstruksjonsfeil i selve hjertet av eurosonen er at en felles europeiske sentralbank (ESB) er ansvarlig for pengepolitikken, mens 17 medlemsland utformer sin egen finanspolitikk. Det skjer uten koordinering. Det betyr at ESB setter rentenivået, mens det enkelte land bestemmer over sitt budsjett.

Da ESB-presidenten Mario Draghi i fjor sa at sentralbanken ville forhindre euroens sammenbrudd, sank rentene i de kriserammede landene. Men for å vinne tilbake tilliten fra finansmarkeder er det viktig at nasjonale politikere følger opp med troverdige reformer. For eksempel å redusere de enorme underskuddene i pensjonssystemene, og rydde opp i de altfor kostbare velferdsordningene og subsidiene.

Samtidig er tidspunktet for innstramminger og reformpakker viktig. Det er godt mulig at en slankere og mer effektiv statssektor passer for land som Hellas og Frankrike nå, men hvis alle land i eurosonen strammer inn samtidig, forsterker det krisen. Derfor er god koordinering viktig.

En motsyklisk innsparing, altså kutt i offentlige budsjetter i gode tider, ville vært bedre. Men det er nesten umulig å vinne politiske valg i Europa med politikk for innsparinger.

5: Maktesløse velgere
Det kanskje største problemet er likevel maktesløse velgere.

Vanlige europeere føler at de ikke blir hørt, mangler representanter, og har liten innflytelse når avgjørelser skal tas.

Europrosjektet ble innført av en liten elite med ideen om at økonomisk integrering automatisk fører til mer politisk samarbeid. Det motsatte skjer nå: Politiske partier som er svært kritiske til det europeiske prosjektet, får økt oppslutning på euroskepsis.

Det demokratisk valgte europeiske parlamentet har ennå ikke fått større makt enn den Europakommisjonen, som helt mangler demokratisk legitimitet.

Også på dette punktet er det europeiske samhold i oppløsning. Den vanlige europeer blir ikke hørt når beslutninger skal tas.