Bondekannibalisme

Kronikk: Landbrukspolitikk. Milliardsubsidier sikrer ikke levedyktige bygder. Bøndene blir færre, og kulturlandskap gror igjen, mens stadig mer kunstgjødsel og kraftfôr brukes til å øke produksjonen, skriver Rolf Jens Brunstad i en kronikk i Aftenposten onsdag 15. mai 2013. Medforfattere: Ivar Gaasland, UiB og Erling Vårdal, UiB.

16.05.2013 - Rolf Jens Brunstad, Ivar Gaasland, Erling Vårdal

Jordbruksoppgjøret pågår, og stortingsvalget nærmer seg. Det er stor politisk oppslutning om den jordbrukspolitikken som stort sett har vært rådende siden midten av 70-tallet: Norsk matproduksjon skal holdes på et høyt nivå ved hjelp av importbeskyttelse og produksjonssubsidier. For å begrense veksten i overføringer og holde bondens inntekter oppe skal forholdene legges til rette for produktivitetsvekst i form av større gårdsbruk og mer intensiv drift.

Mens det over tid har lykkes å øke matproduksjonen, har bieffekten vært en dramatisk nedgang i antall bønder og gårdsbruk og et mer ensidig kulturlandskap. Jevnt over blir det årlig nesten 3000 færre gårdbrukere. Til tross for denne rasjonaliseringen har man ikke lykkes med å redusere jordbruksstøtten. Den ligger for tiden på vel 22 milliarder kroner pr. år, eller - målt pr. årsverk - på om lag en halv million kroner.

Økt produksjon i fokus

Selv om politikken har vært forbausende stabil over tid, har ordbruken endret seg markert etter at Senterpartiet kom i regjering. Tidligere ble produksjonsstøtten «pakket inn» i mer eller mindre vikarierende argumenter. Men nå sies det i klartekst at målet er å sikre høy norsk matproduksjon. Ifølge stortingsmeldingen Velkommen til bords skal produksjonen til og med økes med 20 prosent frem til 2030.

Alle interessenter, fra myndigheter til bondeorganisasjoner, synes å støtte denne politikken. Regjeringen, som har fremmet den nevnte stortingsmeldingen, står klar med mer subsidier og høyere tollsatser. Det største opposisjonspartiet, Høyre, ønsker også høyere matproduksjon, men legger vekt på at dette kan skje ved hjelp av mer effektiv drift. Bøndenes organisasjoner er samstemte i at målet må være økt produksjon og krever at støtten til dette formålet skal øke til 24 milliarder neste år. For å holde inntektsnivået oppe er bondelagene innforstått med at denne økningen i tilskudd må kombineres med en effektivisering som betyr 4 prosent færre bønder til neste år. Som et bidrag til å rasjonalisere bort disse bøndene krever bondelagene høye investeringstilskudd.

Helge Bergo, bondehøvdingen fra Eksingedalen ved Voss med bakgrunn fra Småbrukarlaget, har i sin bok Avviklingen av den norske bonden karakterisert denne jordbrukspolitikken på en treffende måte. Produksjons- og investeringsstøtten bidrar til å skrive ned prisen på kapital og teknologi som ellers ville vært for kostbar å ta i bruk. Slik benyttes subsidiesystemet aktivt, med bondelagenes samtykke, til å rasjonalisere bort gårdsbruk og bønder i raskt tempo. Produksjon overtas av større og mer kapitalintensive bruk. På grunn av høy gjeldsgrad er disse brukene avhengige av at enda mer av de samlede overføringene ved neste korsvei fordeles på basis av produsert mengde. Underlagt et slikt system sammenligner Bergo bonden med en dopmisbruker.

Stadig mer kraftfôr

Resultatet av politikken er godt synlig rundt om i bygdene. Produksjonen og arealgrunnlaget overtas av noen få bønder som investerer tungt i bygningsmasse og driftsutstyr. De kjører hvileløst traktor mellom teigene til bønder som har avviklet. Det drives intensivt med høyt gjødslingsnivå og en stadig høyere andel kraftfôr. Jord som tidligere ble brukt til innmarks- og utmarksbeite gror igjen.

Vårt hovedpoeng er at produksjonsstøtten virker mot sin hensikt i forhold til målet om å sikre levedyktige bygder. Støtten rasjonaliserer bort bønder og gårdsbruk, forringer kulturlandskap og miljøgoder og stimulerer til produksjon av standardiserte, volumbaserte varer. Dermed blir det vanskeligere å selge sammensatte produkter som bygdeturisme og nisjemat, som nettopp profileres gjennom et vakkert landskap, kulturarv, lokale mattradisjoner og positive miljøfaktorer. I takt med økende inntektsnivå i befolkningen og økt fokus på rekreasjon og turisme knyttet til naturopplevelser, er dette tjenester med et potensial i mange områder av Norge.

Handel et godt verktøy

Nå er det ikke noe galt med hverken produktivitetsvekst eller høy matproduksjon. Poenget er at det ikke bør brukes milliarder i skattepenger til slike formål. I likhet med fiskeri og havbruk produserer jordbruket varer som egner seg til å omsettes i et marked. For slike varer er handel et godt verktøy til å sikre en internasjonal arbeidsdeling som gjenspeiler de enkelte landenes fortrinn. Av hensyn til miljø og globale matsikkerhet bør det være ressursgrunnlag og evner, ikke størrelsen på produksjonssubsidiene, som avgjør hvor produksjonen skjer.

Ansvaret for selve matvareproduksjonen bør derfor overlates til markedene, mens støtten bør rettes inn mot fellesgoder som kulturlandskap, miljø og bosetting. La oss, som et regneeksempel, anta at en vestlandsbonde som i dag får 500 000 kroner pr. årsverk i produksjonsstøtte heller fikk 200 000 kroner i betaling med det som eneste krav at arealet holdes i hevd etter gitte kriterier. Det kan for eksempel være å hindre gjengroing og holde et visst antall dyr på beite.

Kan takke oljen

Med denne inntekten i bunnen kunne bondehusholdet stå fritt til å forsyne jordbrukskoblede tjenester som nisjemat og bygdeturisme, tilby jakt og fisketjenester, drive entreprenørvirksomhet, selge ved eller rett og slett ha vanlig lønnsarbeid. Sannsynligvis blir resultatet et mer mangfoldig og levende bygdesamfunn, med bare 40 prosent av dagens jordbruksstøtte. I tillegg ville forbrukerne få et mer variert og spennende mattilbud, men naturligvis med mer importert mat.

Det er ikke bare WTO og reaksjoner fra handelspartnere som i nær fremtid kan legge begrensninger på tollsatser og produksjonsdrivende støtte. Også interne budsjettmessige forhold spiller inn. Trolig er det bare oljerikdommen som har gjort det budsjettmessig og politisk mulig å opprettholde de høye utgiftene til norsk jordbrukspolitikk. Opptrappingsvedtaket på midten av 70-tallet falt sammen med starten på oljeeventyret, og siden den tid er det bevilget jordbruksstøtte av et omfang som tilsvarer et fond på 2 500 milliarder kroner, hvis pengene hadde vært satt inn på konto.

På lengre sikt tvinger en omlegging av jordbruksstøtten seg frem. Bønder som investerer store beløp i melkekvoter og moderne driftsbygninger, etter signaler fra myndighetene, løper derfor en betydelig politisk risiko.