Tre dystre spådommer, og ett håp

Krisen i Europa kommer ikke til å gå over med det første. Her er tre sannsynlige, men lite lystelige spådommer. Og til slutt et scenario av en ønsket utvikling, skriver Victor D. Norman i Bergens Tidende fredag 24. mai 2013. Artikkelen er den tredje av tre i serien Lærdom av EU-krisen.

24.05.2013 - Victor D. Norman

For det er ennå lenge til det lysner i Europa. Så lenge landene i sør må spare mer og låne mindre, og landene i nord fortsetter å spare like mye som før, går ikke balansen i hop.

Med for liten etterspørsel etter varer og tjenester blir resultatet arbeidsløshet, sviktende investeringslyst og lav økonomisk vekst. Det kan vare lenge.

Stadig flere sammenligner det som nå skjer med den lange depresjonen, som i Europa varte i nesten 25 år -- fra 1873 til 1896. Også dengang startet det med en boble som brast i Wien i 1873. Også dengang var bakteppet omstillingsbehov i kjølvannet av konkurranse utenfra og fra amerikansk korn. Og også dengang ble ulike europeiske land rammet svært forskjellig.

Og som i dag klarte Tyskland seg bra, Frankrike sånn passelig, og Italia skikkelig dårlig. En annen klar taper den gang var Russland.

Hvis vi tenker oss et slikt bakteppe, hva slags scenarier kan vi da se for oss?

Det er grunn til å tenke gjennom tre scenarier: Ett der europeiske land humper avgårde omtrent som idag. Ett der svaret blir en europeisk føderasjon med sterke institusjoner som tar grep for å løse problemene. Og ett der de europeiske samarbeidsbyggverkene går i oppløsning.

Alternativ 1: Humpete bygdevei

Det første tenkelige scenariet er at ting fortsetter omtrent som idag: Euroen består med de landene som er del av pengeunionen i dag. EU består i sin nåværende form, landene i Sør-Europa følger halvhjertet opp de reformene og sparetiltakene som de blir pålagt. Tyskland og andre sparsommelige land i nord hjelper så godt de kan, men uten å gi opp sin egen sparelinje.

I et slikt scenario vil krisen, arbeidsløsheten og håpløsheten i sør vare lenge; den politiske og sosiale stabiliteten vil bli satt på stadig mer alvorlige prøver; og de langsiktige konsekvensene er uoverskuelige.

Det verste ved dette scenariet er imidlertid at det slett ikke er sikkert at veien vil føre dit hensikten var. Landene i Sør-Europa sliter ikke bare med gjeld og dårlige institusjoner; de sliter også med konkurranse fra Kina på den ene side og fra Polen, Tsjekkia og resten av Øst-Europa på den annen side.

Å tro at nytt næringsliv vil vokse frem eller etablere seg i Sør-Europa bare landene får orden på finanser og arbeidsmarkeder, er naïvt. Med lønninger som er det dobbelte og tredobbelte av lønningene i Øst-Europa må Hellas, Portugal og Spania først og fremst få kostnadene ned. Det skjer ihvertfall ikke raskt så lenge de er bundet til euroen.

Tyskland vil også etterhvert føle konsekvensene. Siden Sør-Europa begeistret har vært villige til å bruke de pengene Tyskland har spart, er det langt på vei søreuropeiske forbrukere som har holdt tysk næringsliv i gang. Med bråstopp i sør vil Tyskland etterhvert merke eksportsvikt, på samme måte som Kina gjorde da markedene i USA klappet sammen. I motsetning til Kina har ikke Tyskland et hav av gode investeringsmuligheter hjemme som de kan sette i gang for å kompensere for tapt eksport.

Bygdeveien ligner derfor ikke så mye på en vei ut av uføret - den ligner dessverre mer på den veien Europa gikk på 1920-tallet, fra krise til krise. Den endte i forferdelighet.

Alternativ 2: Sentralisering

Det andre scenariet er realisering av Europaføderalistenes drøm: Et Europa der krise og maktesløshet i de enkelte land fører til at man blir enige om en felles regjering og et felles budsjett.

Det høres kanskje usannsynlig ut at føderalistene skulle lykkes med å vinne aksept for en felles regjering nå, når de ikke klarte det dengang eurooptimismen var på sitt høyeste. Det kan imidlertid være omvendt. Det er større forståelse nå for verdien av en felles, sentral politikk.

I tillegg er det mer sannsynlig at enkeltland ser seg tjent med en sentral regjering nå enn det var før krisen. Tyskland ønsker seg noen som kan overta en del av byrden de idag mener faller ensidig på tyske skattebetalere.

Frankrike ønsker seg noen andre enn dem som kan ta skylden for miseren. Landene i Sør-Europa ønsker å slippe selv å ta ansvaret for den situasjonen de er kommet opp i. En europeisk regjering kan derfor være et attraktivt svar for de landene som ønsker å bli kvitt det de oppfatter som en varm potet.

Med en sentralregjering blir derfor krevende reformer i sør ikke lenger en belastning på det politiske system i det enkelte land. Samtidig vil en del av byrdene i sør, gjennom overføringer over det sentrale budsjettet, bli båret av skattebetalere i nord. Begge deler vil kunne bidra til større politisk og sosial stabilitet i Sør-Europa.

Samtidig vil et felles budsjett føre til mer samordnet finanspolitikk i Europa, og med det til at man kanskje kan komme ut av den sparefellen man er fanget i nå.

Noen av Europas problemer vil bli løst i dette scenariet, men ikke alle.

Forskjellene i konkurranseevne mellom nord, sør og øst vil bestå, og med det vil omstillingsutfordringene i sør forbli uløst.

Om noe kan de heller bli verre, fordi mange i sør nå vil føle at det er EUs ansvar å løse problemene - ikke deres eget. I så fall kan det ta enda lengre tid å få lønns- og kostnadsnivået i sør ned på et konkurransedyktig nivå.

Skjer det, vil scenariet føre til et økonomisk mer sentralisert Europa, der stadig mer av verdiskapningen skjer i sentraleuropeiske land (inklusive Polen og Tsjekkia), og der søreuropeiske land etterhvert blir EUs sosialklienter.

Alternativ 3: Oppløsning

Det tredje scenariet er at Europaprosjektet, eller ihvertfall eurodelen av det, går i oppløsning.

Jo lengre krisen varer, desto mer sannsynlig er det at ett eller flere land vil ønske å hoppe av. Noen vil ønske seg ut av euroen - enten i sør fordi kravene fra sentralt hold blir for krevende eller i nord fordi kostnadene ved stadig nye redningsaksjoner blir for høye.

Andre vil ønske seg ut av EU - enten for å få større nasjonal handlefrihet, eller rett og slett for å ha noen å skylde på når man ikke klarer å løse problemene hjemme.

Oppløsning vil neppe skje massivt eller brått. EU- og eurosamarbeidet er så solid forankret i Tyskland, Benelux-landene og nye land i Øst-Europa at det i dette området er mer sannsynlig med enda tettere samarbeid. Danmark, Sverige og Finland vil neppe heller være blant dem som ønsker å bryte ut. Derimot skal det lite til før Storbritannia og landene i sør sier takk for seg.

Det som imidlertid er den mest sannsynlige kilden til oppløsning, er at Frankrike får nok - at problemer i franske banker eller høy og vedvarende arbeidsløshet i Frankrike fører til at franske velgere ønsker seg ut. Ønsker de seg helt ut av både EU og euroen, vil det bety totalhavari for det europeiske samarbeidet.

Ønsker de seg bare ut av euroen, vil det sannsynligvis bety at euroen etter en stund blir et rent nordøst-europeisk prosjekt.

Hvis oppløsning betyr slutten for EU, vil det føre oss inn i en langt mer alvorlig økonomisk krise enn den vi opplever nå. Det vil med stor sikkerhet føre til at noen land tyr til proteksjonistiske tiltak for å løse sine egne problemer ved å eksportere dem til naboen, og med det vil også dette scenariet bringe oss på veien tilbake til 1920-tallet.

Om det bare er euro-samarbeidet som havarerer, er det mindre grunn til bekymring. Det vil gi landene i Sør-Europa bedre muligheter til selv å håndtere sine økonomiske problemer ved devaluere valutaen og forhandle direkte med sine kreditorer. Det er ikke utenkelig - det er faktisk sannsynlig -- at det vil være et bedre svar på krisen i sør enn den løsningen landene tilbys idag.

En mulig fjerde vei

Ingen av de tre scenariene er lystelige. Det har delvis sammenheng med at bakteppet - et latent, langvarig spareoverskudd i Europa - i seg selv er rimelig traurig. Det skyldes imidlertid også at de institusjonene vi har i Europa idag ikke gir gode svar på de økonomiske problemene. Et halvføderalt EU med domstol, parlament og felles pengeenhet, men uten regjering med budsjettmessig handlefrihet, er omtrent det verste Europa kunne ha med den type sjokk vi og verden er blitt utsatt for. Det er et problem at man mangler en regjering. Og det er et like stort problem, ihvertfall for landene i sør, at man har felles pengeenhet.

Det beste scenariet vi kunne tenke oss, var derfor et scenario der (a) de landene som ikke naturlig hører hjemme i en fullintegrert økonomisk føderasjon, slapp ut av EU; (b) de landene som hører hjemme der fullførte byggverket ved å skape en sterk sentralregjering; og (c) det åpne Europa, men fri bevegelighet av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, besto gjennom en avtale mellom føderasjonen og de andre.

Det er denne løsningen som har vært kalt tofelts-Europa. Foreløpig er det bare Norge, Island, Liechtenstein og Sveits som er i ytre felt, og det gjennom avtaler som få av dagens EU-land ønsker å kopiere. Får Storbritannia gjennomslag for sitt ønske om et nytt ytre felt med en bedre balanse mellom plikter og innflytelse, kan det kanskje være starten på det fjerde scenariet.