En illusorisk klimapolitikk

Kommentar: Det er kanskje på tide for Norge å avblåse klimapolitikken. Den er ikke noe annet enn selvpining uten virkning, skriver Rögnvaldur Hannesson den 6. mai 2013 på e24.no.

07.05.2013 - Rögnvaldur Hannesson

Det er 3. mai, og jeg ser ut på nyfallen snø. Det har jeg aldri sett før i mai i Bergen og jeg har bodd her i mer enn tretti år. Innfødte bergensere på min alder forteller at de kan huske nyfallen snø i mai, men det var lenge siden.

Dette fikk meg til å sjekke verdens gjennomsnittstemperatur. De siste årene har den vært ganske konstant. Britiske Meteorological Office sier at 1998 var det varmeste året hittil, amerikanske NASA sier 2010, men det er ingen stor forskjell mellom deres data likevel; det har ikke vært noen stigning i verdens gjennomsnittstemperatur siden 1998; den globale oppvarming har tatt seg en pause.

Vi er alle klar over at hvis global oppvarming virkelig er på gang er den en underliggende trend, og det kan være store variasjoner rundt den. Likevel, våre klimaprofeter får en verre sak for hvert år som trenden unnlater å gi seg tilkjenne.

Og hva dersom den ikke i det hele tatt eksisterer? Det ville være ille; da kan mange dumheter være begått for å bekjempe et problem som ikke finnes.

Dieter Helm er professor i energiøkonomi ved Oxford Universitet. Han utga i fjor en meget lesverdig bok med den dramatiske tittel «The Carbon Crunch.» Han avviser ikke den mulighet at økt konsentrasjon av karbondioksid i atmosfæren kunne føre til en katastrofal klimaendring og mener det ville være fornuftig å forsøke å motvirke den.

Men han er ikke nådig mot EUs klimapolititikk. Den har for så vidt mange paralleller med Norges klimapolitikk; EUs politikere gjør norske politikere rangen stridig når det gjelder illusjoner og symbolpolitikk.

EUs klimapolitikk er, som Norges, tuftet på Kyoto-protokollen. Problemet er at den har liten eller ingen virkning. Den kutter ikke utslippene av klimagasser der det monner, nemlig i Kina og andre utviklingsland.

Siden 1997 da Kyoto-avtalen ble inngått, har konsentrasjonen av karbondioksid, som målt på Mona Loa, økt fra 363 ppm (parts per million) til 390 i 2011. Utslippene har økt fra 24 milliarder tonn pr. år i 1996-1998 til 34 milliarder tonn i 2011 (BP Statistical Review of World Energy).

Det har vært til liten hjelp at utslippene i EU faktisk har gått litt ned i samme tidsrom.

Utslippsreduksjonen i EU er også mindre imponerende enn den ser ut til å være når man tar hensyn til at den i ikke liten grad skyldes EU-landenes avindustrialisering. Istedenfor selv å lage de varer hvis produksjon fører til utslipp av klimagasser, importerer EU-landene disse varene i økende grad fra Kina og andre utviklingsland.

Dette pynter på EUs utslippsstatistikk, fordi den er produksjonsbasert og ikke forbruksbasert. Helm og hans medarbeidere har forsøkt å lage en egen forbruksbasert utslippsstatistikk for Storbritannia. Den gir en økning i utslipp av karbondioksid på 19 prosent i tidsrommet 1990-2005 istedenfor den produksjonsbaserte nedgang på 14 prosent som britiske politikere liker å smykke seg med.

EUs skryt av egne utslippsreduksjoner er således en god porsjon hykleri, selv om Helm er for høflig for å si det slik.

EUs kongstanke i klimapolitikken er satsing på vindkraft. Det ville ha hjulpet med litt enkel regning og sans for proporsjoner. Mye av økningen i utslippene av karbondioksid kommer fra kinesiske kullkraftverk.

Siden 2000 har Kinas utslipp av karbondioksid og forbruk av kull økt omtrent likt, med 150 prosent. Kina og Indias satsing på kullkraft tilsvarer ca. tre nye kraftverk pr. uke. De produserer kraft tilsvarende 1000 vindturbiner. Det blir 52.000 nye turbiner pr. år.

Hvor mange er det plass til i India og Kina? Eller i Nordsjøen, hvis nedbygging av fossil kraft i Europa skal kompensere for økt kullkraft i Kina og India?

Dieter Helm gir EUs politikere det gode råd å skattlegge utslipp av karbondioksid. Og det holder ikke med å skattlegge utslipp av karbondioksid innenfor EUs grenser, det fører kun til at produksjon av utslippsintensive varer blir flyttet til land uten en slik skattlegging. Derfor ville det være nødvendig også å skattlegge import av slike varer.

Det er et meget godt råd, gitt at man mener disse utslippene virkelig er skadelige. Men å innføre en slik skatt er en annen sak. I fjor forsøkte EU å skattlegge utslipp fra flyselskaper utenfor EU som flyr til EU-land. De planene har man måttet skrinlegge.

En skatt på import av utslippsintensive produkter vil ikke bli lettere å få til. Den tid er over da Europa kunne påtvinge resten av verden sine foretrukne løsninger.

Verdens utviklingsland er ikke interessert i å ofre sin økonomiske utvikling for å unngå en klimakatastrofe som ingen vet hvor ille den blir eller om den i det hele tatt kommer.

Hva bør Europa gjøre heller enn å satse på vindkraft? Helm ser kjernekraft som den eneste, troverdige formen for tilnærmet karbondioksidfri energi. Han finner Tysklands reaksjon på tsunamikatastrofen i Japan lite rasjonell og bemerker at en tsunami i Bayern er lite sannsynlig. Han innser at det vil ta tid å bygge ut ny kjernekraft; vrangforestillinger mot kjernekraft må overkommes og teknologien utbedres.

I mellomtiden kan gasskraft gi en langt bedre løsning enn flere kullkraftverk. Og kullkraft er europeerne nok fristet til å satse på. USAs egen efterspørsel efter kull har gått ned takket være råbillig gass, og vindkraft er ikke nok for å løse Europas energiproblemer.

Det er kanskje på tide for Norge å avblåse klimapolitikken. Den er ikke noe annet enn selvpining uten virkning.