Pludder om fornybar energi

Innlegg: Det dukker stadig opp profeter som forteller oss hva vi må gjøre for å unngå klimakatastrofer, men er det noe norske politikere bør ha som ledestjerne i klimapolitikken, er det å gjøre minst mulig og helst ingenting, skriver Rögnvaldur Hannesson onsdag 12. juni i Bergens Tidene.

12.06.2013 - Rögnvaldur Hannesson

Det dukker stadig opp profeter som forteller oss hva vi må gjøre for å unngå klimakatastrofer. Sist ute var professor emeritus Gunnar Kvåle som forteller i BT 9. juni at verden må la nesten alle reserver av fossilt brennstoff bli igjen i bakken. Og selvfølgelig at Norge skal gå foran med et godt eksempel. Det er synd på disse skribentene - det er ikke nubbesjanse for at verden vil rette seg etter dem.

Over 80 prosent av vår primærenergi kommer fra fossile brensler. Det er liten grunn til å tro at andelen vil synke særlig i overskuelig fremtid. Vår levemåte er kritisk avhengig av disse energikildene, og det finnes ingen troverdige alternativer til dem. Elbilen har en trang fødsel, og i et batteridrevet fly finnes det knapt plass for annet enn batteriene. Svært få i rike land er villig til å renonsere særlig på sin levestandard. Landene som nå vokser ut av fattigdom, har ingen planer om å la være, derfor nekter de for å være med i «klimaavtaler». Økonomisk utvikling er kritisk avhengig av energi, og ingen troverdige energikilder kan i målestokk erstatte fossile brensler og atomkraft.

Energirevolusjonen i USA de siste årene handler ikke om at fornybar energi har utkonkurrert fossile brensler: potensielle reserver av brenslene har økt i et omfang vi bare aner. Mens kommentatorene pludret i vei om fornybar energi og den slags, eksperimenterte oljeingeniørene i det stille med sitt boreutstyr. Plutselig viste skifergass og -olje seg å være lønnsomme. Dette har snudd opp/ned på energimarkedene.

De som tror at Norge blir et foregangsland ved å la oljereservene ligge igjen i bakken bør reflektere over utviklingen i norsk økonomi de siste årene. Den er drevet av olje og gass. Vi har nok for lengst passert «bærekraftig» nivå på våre velferdsutgifter. I Europas «normale» land ser vi hvor lett det er å avvikle slike ekstravaganser. I Norge vil dette neppe skje før både petroleumsreservene og Oljefondet er tømt.

Seiler vi mot undergangen mot bedre viten? Sannsynligvis ikke. Verdens gjennomsnittlige temperatur har ikke steget på 14 år. Halvannet tiår er ikke mye i klimavitenskapens perspektiv, så dette beviser ikke at global oppvarming ikke skjer, men det illustrerer usikkerheten om hvor stor den er og om den skyldes menneskelig aktivitet. Utslippene av karbondioksid har fortsatt i uforminsket styrke. En betydelig del av oppvarmingen som klimamodellene forutsier er produsert av forsterkende effekter som man vet lite om.

Dertil kommer usikkerheten om hva vi kan gjøre for å tilpasse oss en global oppvarming. Jordens klima har alltid variert, og menneskene har alltid måttet tilpasse seg. I dag er vi bedre rustet til det enn noensinne. Norges selvpåtatte «pådriverrolle» i klimaspørsmålet er en kuriositet. Én ting er at norsk økonomi er avhengig av olje og gass, en annen at norske utslipp av klimagasser er en ubetydelighet i den store sammenheng. Uår og elendighet i Norge har som oftest vært forårsaket av kaldt klima: gresset og kornet vokste ikke, folk og fe døde. Vi er kommet så langt at vi godt kunne være vårt hjemlige landbruk foruten, men en smule uhistorisk må man likevel si at norsk klimapolitikk er.

Er det noe norske politikere bør ha som ledestjerne i klimapolitikken, er det å gjøre minst mulig og helst ingenting. Muligens har størsteparten av landets velgere forstått det: i BT leser vi også at de partier som går mot oljeutvinning i Lofoten har havnet nær eller under sperregrensen. Måtte de forbli der til evig tid.