Enfondighet

Kronikk: Jan Tore Sanners forslag om å dele opp oljefondet er noe som bør bli gjennomført, skriver Victor D. Norman i Dagens Næringsliv lørdag 20. juli.

22.07.2013 - Victor D. Norman

Reaksjonene på Jan Tore Sanners forslag om å dele opp petroleumsfondet (Statens Pensjonsfond Utland) er tankevekkende. De av oss som håpet at den grenseløse begeistringen for ensretting og stordrift døde med Berlinmuren, har tydeligvis tatt feil.

Selv ellers fornuftige mennesker mener at vi har så mye å spare på å samle all forvaltning i ett fond, og så lite å hente på å gi Slyngstad & Co konkurranse, at forslaget bør begraves umiddelbart.

Jeg er etterhvert så gammel at jeg husker da boligbyggelagene hadde lokal enerett på bygging av leiligheter og småhus, da Televerket overtok de siste private telefonselskapene i norske byer, da bryggeriene hadde monopol i sine nærområder, og da Samvirkelagene - til begeistret applaus fra Forbrukerrådet - fant ut at det var unødvendig å ha flere tannpastamerker å velge mellom - det holdt med ett, kalt Tannkrem, og pakket i nøytral emballasje.

Argumentet var i alle tilfeller det samme: Det er mer rasjonelt, og med det billigere, å samle alt ett sted; og det mangfoldet man kunne få ved å ha flere leverandører var lite og temmelig verdiløst.
Idag mener de aller fleste heldigvis noe annet. Det er få som tar til orde for å gjenopprette NRK-monopolet, gi Norges Handelshøyskole enerett på utdannelse av økonomer, samle all norsk bankvirksomhet i DNB eller legge Rema og Coop inn under Norgesgruppen.

Jeg har ikke engang notert meg noen folkebevegelse for å erstatte mangfoldet av bilmerker med en norsk variant av Trabant.

Når det gjelder Statens Pensjonsfond Utland (SPU) lever imidlertid 1950-tallstenkningen i beste velgående. Den er ikke blitt bedre med årene.

La meg ta det trinnvis.

Forvaltningen av SPU koster mellom to og tre milliarder per år. For det beløpet kunne vi ha drevet seks handelshøyskoler på størrelse med NHH, så det er rimelig mye økonomisk kompetanse man burde kunne skaffe seg med det budsjettet.

Det er likevel mulig - med det inntektsnivået det internasjonale finansmiljøet har lagt seg til kanskje til og med sannsynlig - at det er lite i forhold til hva alternative forvaltningsmodeller ville ha kostet. Det vet vi imidlertid ikke.

Vi kan sammenligne med fond i andre land, men som ledelsen i SPU ofte minner om, har de fleste fond ute en kortere tidshorisont og et større behov for likviditet enn det SPU har; og det gjør at slike sammenligninger har begrenset verdi.

Alternativt kan vi sammenligne med Folketrygdfondet her hjemme. SPU forvalter nesten 20 ganger så mye som Folketrygdfondet. Var det virkelig betydelige stordriftsfordeler, skulle derfor Folketrygdfondet ha langt høyere kostnader per krone forvaltet enn SPU.

Tallene for 2011 og 2012 tyder ikke på det. Gjennomsnittlige forvaltningskostnader for de to årene, som andel av forvaltningskapitalen ved årsskiftet, var 7,2 promille for SPU og 7,1 for Folketrygdfondet.
La meg likevel, for argumentets skyld, anta at det er noe å spare på å ha alt i ett fond. Står det i så fall i rimelig forhold til det vi taper på manglende mangfold?

Det eneste poenget med å ha et fond med en stab som selv forvalter pengene eller aktivt plukker andre til å investere for dem, er at aktiv forvaltning gir en annen og bedre portefølje enn om vi hadde investert alt i en forhåndsdefinert referanseportefølje.

Hele poenget ved SPU må altså være den merverdien vi får fra de subjektive vurderingene som staben (eller deres agenter) foretar og som gjør at de handler annerledes enn andre aktører i markedet.

Når noen argumenter mot Jan Tore Sanners forslag ved å hevde at alle fond i praksis investerer omtrent likt, er det derfor ikke et argument for at vi bør nøye oss med ett fond - det er et argument for å ha null.

Da kunne Finansdepartementet selv ha investert direkte i den standardporteføljen som alle velger - for en brøkdel av de milliardene vi nå bruker på SPU.

Mener vi at det er verdt å sette bort forvaltningen i et fond, er det derfor fordi vi har tro på merverdien av subjektivt basert, aktiv forvaltning. Isåfall er det viktige spørsmålet om det er klokt å satse alt på ett kort. Slyngstad & Co er sikkert flinke, men det er ikke deres dyktighet vi gambler på - det er deres skjønn. Historien har dessverre litt for mange eksempler på dyktige maktpersoner som etterhvert tror at dyktighet, skjønn og flaks er synonymer. Å satse alt på ett kort er derfor ekstremsport.

Dyktige forvaltere trenger konkurranse fra andre dyktige forvaltere for å holde hodet kaldt, og vi som eiere trenger den forsikringen som ligger i å spre det subjektive skjønnet på flere.

Vi gjør klokt i å følge Jan Tore Sanners forslag.