Myter om energi

Kommentar: De som har veddet på snarlig slutt på de fossile brenslers tidsalder har nok veddet på feil hest, skriver professor Rögnvaldur Hannesson i E24 fredag 25. januar 2013.

28.01.2013 - Rögnvaldur Hannesson

Billig og pålitelig energi er drivkraften i den moderne økonomi. Det vi kaller den industrielle revolusjon burde vi heller kalle energirevolusjonen. Kull og olje gjorde det mulig å erstatte muskelkraft fra mennesker og dyr med maskiner og dermed øke produktiviteten mer enn noen kunne ha drømt om. Dette er nøkkelen til vår velstand.

Likevel florerer det et villnis av myter om energi. Aviser og andre media pludrer ustanselig om fornybar energi og mener da vind- og solkraft. Er de klare over at kun 1 prosent av verdens kommersielle energiforsyning kommer fra disse kildene, men nærmere 90 prosent fra fossile brensler? Det sistnevnte forholdstall har vært omtrent det samme siden midten av 1980-årene. Det som brakte det under 90 prosent var en storstilt utbygging av kjernekraft i 1970- og 80-årene. Skal det videre ned, kommer man neppe utenom enda mer kjernekraft.

En av mytene er at fornybar energi, og da ikke bare sol- og vindkraft men også biobrensler, vil kunne erstatte de fossile brensler. Det er to ting som står i veien for det; tetthet og tilgjengelighet. Begge er vitale aspekter ved vår energiforsyning. Tilgjengelighet betyr ganske enkelt at energien skal være tilgjengelig når vi trenger den. Jeg har sett ihuga miljøprofeter koke over i frustrasjon da de ikke fant stikkontakt da batteriet på PC-en deres var i ferd med å gå tomt. Hva ville de ha sagt hvis ikke det var strøm i kontakten?

Mer alvorlig, det er vanskelig å drive energiavhengig produksjon hvis strømmen kan bli kuttet når som helst og uten varsel. Det er realiteten i mange av verdens fattige land og en av årsakene til at de er fattige.

Vinden har den leie vane ikke å blåse når vi trenger den, og solen skinner kun om dagen (og knapt nok det i store deler av Norge). Det er ennå ikke oppfunnet en metode som gjør det mulig å oppbevare store mengder energi fra dager da det blåser friskt eller solen skinner og vi ikke trenger strømmen. Konsekvensen er at sol- og vindenergi må suppleres med fleksibel kraft fra andre kilder og da først og fremst naturgass. Dette medfører en dobbeltinvestering i energiproduksjon, først i upålitelig sol- eller vindkraft, og dernest i gasskraftverk som kan startes opp når ikke vinden blåser eller solen skinner. Dette og meget annet gjør at sol- og vindkraft ikke er konkurransedyktig med fossile brensler.

Så var det tettheten. Den betyr at mye energi må kunne produseres fra et lite volum eller på et lite område. Sol- og vindkraft legger beslag på store arealer, kjernekraftverk tar liten plass. Vi kan kjøre hundretalls kilometer på en full bensintank som verken er tung eller plasskrevende. Vi kommer ikke så langt med en elektrisk bil utstyrt med et batteri på et halvt tonn. Vi fyller opp tanken på et minutt, bilbatteriet tar det timer å lade.

Betydelsen av tetthet illustreres kanskje best ved følgende regnestykke. USA bruker om lag 320 milliarder gallon av olje pr. år. La oss anta at 10 prosent av dette ble erstattet med etanol. Siden et gallon etanol inneholder kun to-tredjedeler av energien i et gallon olje, måtte man produsere 48 milliarder gallon etanol for å erstatte oljen. La oss anta at den kunne produseres fra sellulose fra switchgrass, en teknikk som mange har snakket om lenge og som ennu ikke er levedyktig, men likevel. Dette ville kreve 485 millioner tonn biomasse. Hvor mye areal måtte man da plante med switchgrass for å få dette til? Hele 17 millioner hektar. Dette tilsvarer ca. 10 prosent av all dyrket mark i USA. Skulle hele oljeforbruket bli erstattet med etanol, ville det altså ikke bli noen mark til overs for å produsere mat.

Dette regnestykket og andre fornøyelige avsløringer av energimytene finnes i en bok av Robert Bryce, med den avslørende tittel «Power Hungry.» For det er hva vi er, de grønne miljøprofeter ikke mindre enn oss andre. Og dessverre, energien får vi ikke gratis, og uansett hva vi måtte mene om kull, olje og gass, ville vår sivilisasjon slik vi kjenner den bukke under hvis vi måtte klare oss uten dem.

Men overfor livets harde realiteter må selv de ivrigste profeter bukke under. Det året som gikk var ikke noe godt år for dem som tror at fornybar energi i snar fremtid vil erstatte de forhatte fossile brensler. I slutten av året hadde Financial Times, Wall Street Journal og New York Times reportasjer om saken. New York Times (28. des.) fortalte om en frenetisk aktivitet i USA for å få vindmøller i gang før årsskiftet, fordi da utløp de støtteordninger som fikk dem til å gå rundt økonomisk. Wall Street Journal (samme dag) fortalte om investorer i Silicon Valley som hadde mistet lysten på grønne energiprosjekter. Financial Times fortalte på selveste juleaften om nedgang i investeringer i «grønn» energi, fordi regjeringer både i USA og Europa har gått trøtt av subsidiering av denne type energi. Det taler jo sitt tydelige sprog om dens lønnsomhet.

Det var et skuffelsens år for våre miljøprofeter, og skuffelsene kan bli flere. Også president Obama har snakket om klimaproblemer og fornybar energi. Men kanskje kommer hans presidentperiode å bli husket for en renessanse i olje- og gassproduksjon i USA, for den gangen gassprisen falt som en stein på grunn av skifergassen, for den gangen USA igjen ble selvforsynt med olje takket være skiferoljen, for eksport av råbillig amerikansk kull, for fortsatt boring efter olje på dypt vann i Mexicogulfen, for åpning av oljeboring i Arktis nord for Alaska, og for bygging av en rørledning som frakter tjæresandsolje fra Canada til USA.

De som har veddet på snarlig slutt på de fossile brenslers tidsalder har nok veddet på feil hest.