I korridorene

Kronikk: På grunn av sykdom i familien har jeg tilbragt mye tid på sykehus de siste par månedene. For en som er blitt vant til å høre at vi har verdens beste helsevesen, og som derfor har regnet med at TV 2-reportasjene om det motsatte bare er ufundert elendighetsbeskrivelse, har det vært en tankevekkende opplevelse, skriver Victor D. Norman i Dagens Næringsliv 19. januar 2013.

21.01.2013 - Victor D. Norman

La meg understreke at denne artikkelen ikke er et angrep på behandling, leger eller sykepleiere. Mine erfaringer med disse er det ikke noe å si på.

Derimot er det rimelig sjokkerende å ferdes i sykehuskorridorene. Som den naive person jeg er, har jeg trodd påstandene om at korridorpasienter stort sett er et historisk fenomen. Statistikken viser riktignok at det fremdeles er noen igjen, men antallet er lavt. De siste to årene har det i gjennomsnitt vært to prosent korridorpasienter ved norske somatiske sykehus.

Det jeg har slitt med, er å få dette tallet til å stemme med det jeg faktisk ser i de korridorene der jeg har vandret, på Haraldsplass og Haukeland sykehus i Bergen. Der er det fullt. Er det mitt syn det er noe i veien med? Eller er statistikken gal? Eller hva?

To observasjoner og et lite regnestykke har bragt meg litt videre.

Observasjon nummer én er at korridorpasienter synes å være et hverdagsfenomen. På fredag sendes mange pasienter ut, så i helgene er det fremkommelig.

Observasjon nummer to er at jeg bare har vært på medisinske avdelinger; altså de avdelingene som har flest akuttinnleggelser. Ifølge en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening fra 2000, er det særlig der man har korridorpasienter.

Med disse observasjonene som utgangspunkt har jeg regnet litt.

Hvis korridorpasienter i hovedsak er et hverdagsfenomen, gjelder det bare fem syvdeler av uken. Hvis det er verst på medisinske avdelinger, berører det samtidig først og fremst bare en tredjedel av sengeplassene ved norske somatiske sykehus. Men i så fall betyr det at tallet for to prosent korridorpasienter totalt er det samme som seks prosent av sengeplassene på medisinske avdelinger, og åtte prosent av sengeplassene på hverdager på disse avdelingene.

Legger jeg til at Helse Vest ligger vel 40 prosent over landsgjennomsnittet i korridorandel, blir tallet i mitt nærområde nærmere 12 prosent.

Nå begynner det å ligne på det jeg har observert.

Det betyr også at Helsedirektoratets kvalitetsindikator mildt sagt er misvisende. Det er mager trøst for en åttiåring med lungebetennelse som havner i en sykehuskorridor at det ikke er korridorpasienter på nevrokirurgisk avdeling, eller at han ikke ville havnet i korridoren om han hadde blitt syk på en lørdag.

At det er høy sannsynlighet for å havne på gangen ved akutt sykdom, er ikke bare nedverdigende for dem det gjelder og en skam for et samfunn som påstår at det har verdens beste helsevesen - det er sannsynligvis også dårlig økonomi.

Kostnadsdriverne i sykehusene er fagfolk og utstyr - ikke senger eller kvadratmeter. Til tross for det virker det som om noe av det viktigste man har jobbet med de siste førti årene er å få sengeantallet ned. Bare fra 2005 til 2011 ble det 2300 færre sykehussenger i Norge, og vi har nå 25 prosent færre senger per tusen innbyggere enn vi hadde i 1990.

Dette er en villet utvikling. Målet har vært å erstatte sykehusinnleggelser med poliklinisk behandling, til beste både for pasienter og samfunnet. Det er ikke vanskelig å slutte seg til det målet. I den grad det er behov for sykeleie, har det samtidig - etter samhandlingsreformen - vært et mål at behandlingen i større grad skal skje på kommunale sykehjem. Også det er et prisverdig mål.

Det som derimot fremstår som rimelig uforklarlig, er hvorfor reduksjonen i antall senger har måttet skje så raskt at korridorpasientene fortsatt er der. Hadde ikke det rimelige vært å bruke de sengeplassene som poliklinisk behandling og samhandlingsreform frigjorde til å kvitte seg med korridorproblematikken en gang for alltid? Det kunne da ikke være så vanskelig å spare noen senger og rom slik at man hadde noe å gå på?

Det er mulig at noe av problemet har å gjøre med at nedgangen i antall sykehussenger ikke har vært motsvart av flere sykehjemsplasser i kommunene. Eneromsreformen førte til storstilt nybygging av sykehjem, men all nybyggingen er oppveid av at gamle sykehjem og aldersinstitusjoner er blitt nedlagt.

Samlet sett er det færre institusjonsplasser for eldre og syke i norske kommuner i dag enn for ti år siden.

Uansett forklaring er det på tide å rette søkelyset mot korridorene på nytt. En aldrende befolkning vil ikke redusere behovet for senger. Skal vi unngå stadig flere korridorpasienter på norske sykehus, må vi derfor enten utvide sengekapasiteten der eller gi kommunene incentiver til å bygge flere sykehjem.

Det sies at dronning Elizabeth I av England ønsket å dø stående. Vi kan selvfølgelig håpe på at mange norske eldre har et tilsvarende ønske, men jeg tviler på at så er tilfell