Tett pakking

Kronikk: Økonomisk teori, idrett og militær strategi kan bidra til å gi svar på hvorfor forskjellen mellom partiene er så liten, skriver professor Gunnar S. Eskeland fra Institutt for foretaksøkonomi i DN 15. august 2013.

15.08.2013 - Gunnar S. Eskeland

Hva slags miljø- og klimapolitikk skal vi få, i en verden med sviktende samarbeid? Hva slags utenrikspolitikk får vi, når USAs selvbilde endrer seg, og Europa samler seg? Hvordan blir rollefordelingen i nasjonen med historiens mektigste stat?

Hvordan sikrer vi et politisk ukorrekt næringsliv? Hvem eier oljefondet? Hvordan kan norsk lokalpolitikk gis ansvar?

Politikerne svarer unisont og utydelig.

Økonomisk teori har en spennende modell fra Harold Hotelling, 1929: «stabilitet i konkurranse». Han tenker seg en «lineær strand» og spør: hvor setter du iskremkiosken? Midt på, hvis is-etterspørselen faller med avstanden til kiosken! Neste iskremselger vil legge seg vegg i vegg med din, så da har dere delt stranden - og etterspørselen - likt.

Dette er anarkiets eller markedets likevekt. En fornuftig samfunnsplanlegger ville si at forretningene har blitt «for like». Det var bedre om kioskene lå med halve stranden mellom seg.

Hotellings «ustabilitet» går lenger: hvis det kommer flere enn to iskremkiosker, så kan de klumpe seg helt sammen, slik at de inneklemte i midten ikke får noen etterspørsel. Slåssing, på godt norsk.

Konkurranse gir ikke alltid gode resultater. På en endimensjonal akse, fra rødt til blått, kan politikkens alternativer godt bli «for like». Politikken kan da skifte umotivert, fra at konkurrenten er «ekstrem», til at hun står for stillstand og billig kopiering. Og hvis inneklemte kiosker trues av konkurs, trues kanskje sentrumspartier av sperregrensen. Er vi i Norge, 2013 mon tro?

I idrett er det forskjell, fra sport til sport, på «endimensjonaliteten». Fotball, orientering og sykling gir hver sin traurige egenverdi i å ligge inntil konkurrenten. I fotball: frimerke. I orientering: Følg en du tror har peiling. I sykling kan du, som gåsa, cruise i en annens plogfure gjennom luften. I politikken ser vi alle disse tre billighetene, mens i idretten har de begrenset verdi: du skal jo foran!

I militær strategi diskuterte man på nittitallet «tett pakking». USA skulle legge rakettsiloene så tett på hverandre at innkommende stridshoder ville ødelegge for hverandre hvis de skulle ødelegge flere.

En tolkning av at strategien ikke ble iverksatt, er at den passer dårlig i krigføring. I strid vil du ved konsentrasjon av styrkene ofte gi fienden større fordel enn du gir deg selv. Begrepene kryssild og diversifisering illustrerer: Du står sterkt når dine mitraljøseposter står i god avstand fra hverandre.

I politikken er det kanskje slik at hvis du legger alle dine saker tett opp til motparten, så kan hun ikke ramme deg uten å ramme seg selv? Debatten om velferdsstatens unnfangelse kan tyde på dette: kranglefantene får like mange blåmerker av seg selv som av hverandre.

Kanskje er likevel ustabiliteten hos Hotelling viktigst. Hvis norsk politikk er sødmefylt cruise control der ingen ønsker endring, så ligger de likevel tett for alle som vil ombord og selge is. Og hvis de ikke heiser flagg og lover endring så blir det tidvis vaktskifte likevel.

Kanskje er ikke dette så deprimerende. Kanskje består norsk politikk av etablerte posisjoner, slik at alle vet hva som er viktig, selv om ikke det sies? Slik Volvo ikke trenger love trygghet, og Porsche ikke trenger love akselerasjon og blond oppmerksomhet?

Feil blir det likevel. Selv etablerte bilprodusenter trenger å si hvem de er hvis verden endrer seg og krever hybridteknologi, elektrisk fremdrift, bildeling, autopilot, sykkelfangere og kvinnelige beslutningstagere. Da må de vise til både sine klassiske mitraljøseposisjoner og endret målforståelse.

Kanskje trenger nordmenn svar på noen spørsmål som ikke har vært viktige i tidlig etterkrigstid?

Omveltning for omveltningens skyld er kanskje greit når politikkens rasehester skal slippes på bane, men neppe godt nok hvis de skal endre kurs, pløye ny mark eller slippes i fjellet.

Norge har blitt gjødslet av ytre krefter i flere tiår. En velfundert klimapolitikk, redusert sykelighet i arbeidslivet og frafall i skolen kunne godt være sommerens båtførertest. Selv disse er knapt flagget for norske velgere av annet enn kopister og mimekunstnere.

Kanskje skal vi slå oss til ro med at teoriene - fra markeder, idretten og krigføring - åpner for økt spredning og markering av alternativer, om ikke før valget så etter. Da har lite spenstig kokekunst allerede kostet mye, og det er mager trøst om vi aner hvorfor.