Rettferdig flaks

Kronikk: Kanskje det mest appellerende med lottomillionærene er at vi kan akseptere deres rikdom som legitim uten å måtte akseptere at de er bedre eller flinkere enn oss, skriver Alexander Cappelen i Dagens Næringsliv 2. august.

02.08.2013 - Alexander Cappelen

Nylig var det rekordutbetaling i Vikinglotto med drøyt 216 millioner i gevinst til den heldige vinneren. Det er et beløp som er mange ganger høyere enn lønningene til de best betalte norske topplederne.

Likevel er det få som kritiserer nivået på lottopremiene, samtidig som mange mener at nivået på topplederlønningene er urimelig høyt.

Selv i et egalitært samfunn som det norske synes tydeligvis de fleste at det er greit at noen få blir styrtrike som et resultat av flaks, og det er vel knapt noen som føler at det er riktig å kompensere dem som har tapt penger på lotto.

Lottomillionærene er med andre ord ikke som andre millionærer, og lottotaperne er ikke som andre tapere. Hvorfor er vi så villige til å akseptere «lottoulikhet»?

Ulikhet som skyldes at folk velger å ta risiko, er på ingen måte unikt for Vikinglotto eller andre pengespill. Folk tar valg som innebærer større eller mindre risiko i alle sfærer av livet, for eksempel når vi velger utdannelse, når vi velger kosthold og når vi velger hvordan vi skal investere sparepengene.

Utfallet av disse valgene påvirker fordelingen av inntekt og velferd i samfunnet. Samtidig har folk sterke meninger om hva som er en rettferdig fordeling av gevinster og tap som følger av risikofylte valg, som for eksempel i forbindelse med utforming av velferdsordninger, helsepolitikk og regulering av finansmarkedene. De politiske diskusjonene knyttes ikke minst til spørsmålet om hvem som skal hjelpe dem som har tatt risiko og hatt uflaks.

Reaksjonen til 200 av verdens ledende økonomer på redningspakken som ble lagt fram for Kongressen i USA etter finanskrisen i 2008 er en god illustrasjon. Økonomene signerte et brev i New York Times hvor de uttrykte sin bekymring. I brevet skriver økonomene følgende om sin hovedinnvending til planen: «Its fairness. The plan is a subsidy to investors at taxpayers' expense. Investors who took risks to earn profits must also bear the losses».

Tanken om at folk som tar risiko ikke har rett på kompensasjon fra dem som unngår risiko, deles av mange. I artikkelen «Just Luck: An Experimental Study of Risk Taking and Fairness» (publisert i forrige nummer av American Economic Review) studerer jeg, sammen med James Konow, Erik Ø. Sørensen og Bertil Tungodden, hva folk oppfatter som rettferdig fordeling av gevinster og tap ved risiko.

Vi finner at ulikhet mellom dem som frivillig velger å ta risiko og dem som heller velger et sikkert alternativ, oppfattes som rettferdig av et stort flertall.

I tidligere studier har vi funnet at folk er mye mindre villige til å akseptere ulikheter som skyldes flaks dersom man ikke hadde mulighet til å unngå å ta risiko. Det er eksempelvis et genetisk lotteri hvilket kjønn man har og de fleste oppfatter ulikhet som skyldes denne typen tilfeldigheter som urettferdig, nettopp fordi det er et lotteri man ikke har valgt å delta i.

En viktig grunn til at vi er så villige til å akseptere lottomillionærer, er at alle har samme odds for å vinne. Det er ikke tilfelle i de fleste andre sammenhenger hvor vi konkurrerer.

Jeg har mindre sjanse for å vinne en 100-meter enn Usain Bolt, og jeg har mindre sjanse til å bli en vinner i næringslivet enn John Fredriksen. Men dersom vi alle tre kjøper hvert vårt lodd i Vikinglotto, har vi nøyaktig samme sjanse til å vinne - og i den forstand kan flaksen betraktes som rettferdig.

Men kanskje det mest appellerende med lottomillionærene er at vi kan akseptere deres rikdom som legitim uten å måtte akseptere at de er bedre eller flinkere enn oss.

Høye lederlønninger blir typisk legitimert med at lederne jobber spesielt hardt eller er spesielt produktive. Det sender et budskap til oss andre om at vi ikke er like gode som dem. De fleste av oss synes at det må være grenser for hvor mye hardere de kan jobbe og hvor mye mer produktive de kan være.

Høye gevinster i lotto sender ikke noe budskap om at vinneren er bedre enn oss andre - derfor er lottomillionæren den ideelle sosialdemokratiske millionær.