Ord på tverke

Kronikk: Frustrerende samtaler i hverdagen kan ha mange fellestrekk med kommunikasjonen i tverrfaglige forskningsprosjekter, skriver professor Trine Dahl ved Institutt for fagspråk og interkulturell kommunikasjon i BT 26. august.

29.08.2013 - Trine Dahl

- Badet må rives!

Det er ikke dette man ønsker å høre like før familiens ungdom vender nesen hjem til etterlengtet sommerferie. Kampen om dusjen og tilliggende herligheter vil helt klart tilspisse seg på bad nummer to i ukene fremover.

Nå begynner også kommunikasjonskampen med håndverkerne. Jeg har prøvd det før. Gleden ved å se dem om morgenen, erstattes av grubling utover dagen: «Hva mente han egentlig med ?»

Jeg anser meg selv som en noenlunde oppegående person og har en lang og fin utdannelse å vise til. Men i møtet med det ukjente (les: murer/rørlegger/snekker) reduseres jeg til et bablende, upresist vesen som stiller fullstendig håpløse spørsmål som «må gulvflisene også fjernes?» og refererer til gjenstander og redskaper som «den der dingsen som».

Hva er det som skjer i slike situasjoner? Hvorfor er det så vanskelig å snakke klart og fornuftig med en rørlegger?

(Unnskyld, alle rørleggere, dere brukes her kun som eksempel.)

Svaret er opplagt: å være god på eget fagområde, innebærer ikke at man er god på naboens. Når vi snakker og skriver innenfor eget revir, tar vi sammenhenger og fagterminologi for gitt.

Termene indikerer ikke bare hva vi snakker om. De fremkaller også informasjon om hvilket forhold dingsen/begrepet har til de andre byggesteinene i det som utgjør vårt fagområde.

Situasjonen jeg har beskrevet, kjennetegnes av at en ikke-spesialist kommuniserer med en spesialist. Selv om jeg er professor, blir jeg i møtet med rørleggeren en lekperson.

En situasjon med lignende utfordringer er når spesialister møtes på tvers av faggrensene i større forskningsprosjekt. I dag anerkjennes det at forskning på store samfunnsproblemer ikke kan gjennomføres tilfredsstillende ved å la én og én fagdisiplin ta for seg biter av problemet.

Hvis mureren skulle jobbe, uten å skjele til rørleggerens del av bad-prosjektet mitt, ville resultatet ikke bli optimalt.

En sak som nå blir gjenstand for slik forskning i et nytt prosjekt, er klimaendringer. Klimaproblemet er en av vår tids mest alvorlige utfordringer.

Tradisjonelt har klimaendringer vært noe som forskere innen naturvitenskapelige fag har beskjeftiget seg med, og det gjør de selvsagt fremdeles.

Dyktige geofysikere er helt nødvendig for å utvikle enda bedre klimamodeller, og for å stille nye spørsmål om hvordan naturen påvirkes av den globale oppvarmingen.

Men klimaendringene innvirker også på samfunns- og næringsliv. Og mange lurer på hvordan det kan ha seg at både politikere og Ola og Kari Nordmann ikke ser ut til å være spesielt bekymret over det klimaforskerne forteller med stadig høyere stemme.

Kan dette ha noe med hvordan det snakkes om klimaendringer på?

I det nye forskningsprosjektet er vi to lingvister (språkvitere) som sammen med en geofysiker, en psykolog og en statsviter studerer språkets rolle i kommunikasjon om klimaendringer.

Som tverrfaglig forskningsgruppe er vi bedre stilt enn mange andre slike grupper: vi har møttes regelmessig over lang tid for å utarbeide prosjektplaner. Det har gitt oss mulighet til å presentere våre respektive fagområder for hverandre.

Ikke minst har det gitt oss aha-opplevelser når det vi trodde var en diskusjon om ett og samme begrep, viste seg slett ikke å være det. Vi ble lurt av at den samme merkelappen (fagtermen) blir brukt i flere fagdisipliner, men med forskjellig betydning.

Vi har altså måttet snakke oss sammen mot en felles forståelse. Vi har måttet justere våre forskningsspørsmål etter geofysikerens redegjørelser for det naturvitenskapelige faktagrunnlaget.

Lingvistene har lært seg å se gjennom psykologens briller, psykologen og statsviteren har måttet komme til enighet om hvordan spørreundersøkelser − en forskningsmetode som begge bruker − kan utformes slik at undersøkelsens form blir faglig akseptabel for begge.

Og geofysikeren, psykologen og statsviteren har fått innsikt i lingvistikkens muligheter til for eksempel å beskrive hvordan ett uttrykk, brukt i ulike sammenhenger, kan skape forskjellig mening.

Et eksempel: Når FNs klimapanel i sine rapporter beskriver påstander om klimautviklingen som sannsynlig («likely»), innebærer det at de anslår at det er mer enn 66 prosent sannsynlighet for at det som påstås, vil skje.

Ordet er presist definert, og er en del av et system for å angi sannsynlighet («very likely» innebærer for eksempel mer enn 90 prosent sannsynlighet).

Studier har vist at lekfolks oppfatning av sannsynlighet påvirkes av mange faktorer. Så når politikere og andre interesserte leser klimapanelets rapporter, er det ikke opplagt at de oppfatter hva som faktisk ligger i påstandene.

Lingvister kan altså bidra med kunnskap om hvordan språklig fremstilling og ulike faktorer i situasjonen påvirker hverandre.

Mine venner mureren, rørleggeren og snekkeren har nok lettere for å snakke sammen enn forskerne fra ulike fagområder, siden de allerede i læretiden samarbeider på byggeplassen.

For oss forskere er det fortsatt en møysommelig - men spennende - prosess å skape ny kunnskap på denne måten.