Når mannen i gaten reagerer

Kronikk: Politikerne fordømmer bonusene i statlig kontrollerte Cermaq. Rent forretningsmessig er ikke bonusene for høye - men ut fra hensynet til eierne, det vil si folket, er det galt, skriver Ola Grytten i VG torsdag 1. august.

01.08.2013 - Ola Honningdal Grytten

Politikerne fordømmer bonusene i statlig kontrollerte Cermaq. Rent forretningsmessig er ikke bonusene for høye - men ut fra hensynet til eierne, det vil si folket, er det galt.

Etter at styret i oppdrettsselskapet Cermaq besluttet å gi seks ledere en bonus på syv millioner kroner for et salget av fôrvirksomheten Ewos for 6,5 milliarder kroner har bølgene gått. Debatten handler egentlig ikke bare om dette ene selskapet, men hvor sjenerøse offentlige bonusordninger bør og kan være. Cermaq er nemlig ikke det eneste statlig kontrollerte selskapet som har kommet opp i slike eller lignende problemer. Vi kan nevne større og viktigere selskaper som Statoil og Hydro.

Lojalitet

Styrets begrunnelse er i stor grad at ledelsen trengte en lojalitetsbonus for å sikre at de hele tiden arbeidet for aksjonærfellesskapets beste. Samtidig innebar salget at de faktisk risikerte å miste sine egne jobber, og dermed åpenbart handlet etter selskapets og ikke sitt eget beste. Noen vil nok synes at syv millioner kroner til seks personer er mye, andre som er vant til høye lederlønninger og bonuser vil nok være av en helt annen oppfatning.

For summen er ikke unikt høy. Sammenlignet med andre lederes utbetalinger - langt ifra. Saken er at Cermaq er 69 prosent statseid.

I statens retningslinjer for lederlønninger finnes det en bonusgrense som normalt tilsvarer seks måneders lønn av årets faste lønn - eller maksimum 50 prosent variable lønn utover ordinær lønn, om ikke helt spesielle situasjoner tilsier noe annet.

Med ekstrabonusen etter salget av Ewos vil noen av lederne oppnå en samlet bonus på 80 prosent av grunnlønnen.

Det har fått næringsminister Trond Giske til å be om en redegjørelse. Samtlige politiske partier har uttalt seg kritisk til Cermaqs vedtak. Høyres næringspolitiske talsmann, Svein Flåtten, omtaler bonusen som «veldig uheldig», Frps, Tom Harald Nesvik kaller det en «uting», som han vil ha forelagt på Stortingets bord. Alf Holmelid fra SV kaller det et «bevisst brudd på vedtatte retningslinjer».

Trygve Hegnar

Cermaq kan på sin side argumentere med at styret har adgang til å avvike bonusreglene om «særskilte hensyn tilsier det»?

Salget av Ewos kan muligens defineres som et særskilt hensyn. Cermaqs styreleder, Bård Mikkelsen, mener øyensynlig det når han uttrykker seg slik: «Her har det vært en utrolig jobb som er gjort, det er som Birken og Grenaderen på en gang. Dette kunne ha endt med en transaksjon der ledelsen ville stått uten jobb rundt neste hjørne, og da må man sikre seg at de sto løpet ut.».

Trygve Hegnar synes å være en av ganske få som våger å stå opp for dette synet, og mener at bonusene er på sin plass.

Han mener også at man i større grad må ta hensyn til private aksjeeiere, som tross alt eier 31 prosent av selskapet. Jeg ser poengene og kanskje hadde Hegnar maktet å få flere med seg i sitt forsvar av bonusene om hadde sluttet å bruke sin sedvanlige «alle andre er dum»-argumentasjon.

Gode argumenter

Det finnes nemlig gode argumenter for rause bonusordninger.

Det gir økt vekt på gode forretningsmessige prestasjoner og resultater, kan øke lojaliteten og kan bidra til å rekruttere gode ledere og medarbeidere. Historisk sett har man vært langt flinkere å ta slike hensyn i privat enn offentlig sektor. Ja, historien viser oss at bonusordninger til tider nesten har vært bannlyst i offentlig eide selskaper. Da disse gjorde sin sterke inntreden i næringslivet etter andre verdenskrig, ble de ansett som viktige forvaltere av fellesskapets interesser. Ingen enkeltpersoner skulle gjøre seg rike på dem - bare fellesskapet. Resultatet ble ofte, særlig for den statseide kraftkrevende tungindustrien, at ingen ble rike - hverken enkeltpersoner eller fellesskapet.

Når staten nå først har bestemt at den skal være bedriftseier, noe jeg ikke er helt sikker på at den bør være i det ordinære næringslivet, er det bare rett og rimelig at man tilpasser seg privat sektor når det gjelder avlønning.

Da må man ofte ha en mindre andel fast lønn og en større andel prestasjonsrettet avlønning, for eksempel gjennom bonusordninger. Det er da heller ikke noe umoralsk i det.

Det som rører ved den vanlige mann og kvinnes moralske oppfatning er når både fast lønn og bonuser er skyhøye og i realiteten er koblet fri fra prestasjoner. Det har vi dessverre sett en del eksempler på, og ikke først og fremst i Cermaq.

Egne og andres penger

Samtidig er det en stor forskjell på å forvalte sine egne penger, private aksjonærers penger etter deres fullmakt, og fellesskapets penger. Når bonusordningene blir så gode og utbetalingene så høye at majoriteten av eierne, det vil si folket, reagerer sterkt, da står man i fare for å ikke tilfredsstille eiernes interesser. Det finnes en smertegrense for hvor store bronser man kan gi både i private, men først og fremst i offentlige selskaper. Den smertegrensen er lavere enn i privateide aksjeselskaper og veldig mye lavere enn i familieeide selskaper.

Ut ifra forretningsmessige hensyn ville jeg ikke ha sagt at bonusene som styret i Cermaq har tildelt seks ledere er for høye. Ut ifra et moralsk hensyn ville jeg ha vært forsiktig med å trekke konklusjoner både i den ene eller i den andre retning.

Men ut ifra hensynet til fellesskapet, som i dette tilfellet er majoritetseierne, mener jeg avgjørelsen er gal.