Klokskapen etterpå

Kronikk: Kan du huske sist du ble oppriktig overrasket idet du lærte noe nytt - noe du ikke visste fra før? Kanskje ikke så ofte som du burde, skriver PhD-stipendiat Hallgeir Sjåstad i BT 25. juli 2013.

15.08.2013 - Hallgeir Sjåstad

Denne teksten handler om etterpåklokskap, eller det psykologer og forskere kaller for "hindsight bias". Her er ikke problemet at vi for sjeldent lærer nye ting, men snarere at vi ikke legger godt nok merke til det når det faktisk skjer.

En rekke studier viser nemlig at etter å ha blitt presentert for det som reelt sett er ny kunnskap, så har vi lett for å reagere med en overbevisende (men misvisende) følelse av at dette var noe som vi egentlig visste hele tiden.

"Hva var det jeg sa?" eller "det var bare slik det måtte gå" sier vi gjerne i etterkant av fotballkamper, politiske valg, pasientbehandlinger og finanskriser. Men var det egentlig det vi sa i forkant? Og var det egentlig slik det måtte gå?

Studier på temaet blir ofte utført ved at man ber en stor gruppe mennesker om å vurdere hvor sannsynlige ulike utfall av en fremtidig hendelse er. Så ber man den samme gruppen om å huske tilbake og gjengi de opprinnelige vurderingene sine i ettertid, når utfallet faktisk er blitt kjent.

Jo større mismatch mellom vurderingen man gjorde i utgangspunktet og slik man husker den i ettertid (i retning det man nå vet), jo større grad av etterpåklokskap.

Sammen med Elisabeth Norman ved UiB veiledet jeg nylig tre skarpsindige psykologistudenter på temaet. I en empirisk studie rapporterte gjennomsnittet av deltakerne at sannsynligheten for å stå til bilførerprøven var 75 prosent - før de hadde tatt den.

To uker senere gjenga de som strøk sin egen vurdering til å ha vært 50 prosent - en feilaktig "nedjustering" på 25 prosent!

På slike og lignende måter har over 800 vitenskapelige studier dokumentert ulike varianter av etterpåklokskap som psykologisk fenomen. Eksemplene finnes i medisinsk diagnostisering og behandling ("hvilken sykdom har pasienten, og vil han bli frisk av behandling?"), i finansmarkedene ("skal markedet opp eller ned?"), og i byggebransjen ("kommer dette boligprosjektet til å bli ferdig til våren 2014?").

Når vurderingene våre viser seg ikke å stemme med virkeligheten, så justerer vi dem ubevisst i ettertid - vanligvis uten at vi engang merker det selv.

Slik bevarer vi et positivt bilde av oss selv og vårt (u-) tilstrekkelige kunnskapsnivå, og vi opprettholder en forståelse av verden som mer forutsigbar, oversiktlig og forståelig enn det den egentlig er.

En annen årsak er at hukommelsen vår selektivt henter opp minner som kan gi mening til og "ramme inn" det vi nettopp har lært, og overser det som ikke passer.

Slik er etterpåklokskapens psykologi. Hvor ofte har du ikke hørt at finanskrisen i 2008 "helt åpenbart lå i kortene" - etter at den var et velkjent faktum? I forkant var det stille fra de fleste.

I enkle og dagligdagse beslutningssituasjoner er etterpåklokskap stort sett ufarlig. Den sparer oss kanskje også for kronisk tvil om oss selv og en lammende usikkerhet over hva fremtiden måtte bringe.

Men om vi lar den ta overhånd også i viktige og krevende beslutninger, så bør alarmklokkene ringe.

Økonomer, psykologer, leger, ingeniører og politikere har alle det til felles at de er mennesker - og at de er gode eksempler på yrkesgrupper som ofte på mangelfullt grunnlag må ta slike beslutninger om fremtidige hendelser, som vanskelig lar seg forutse fullt ut.

Her kan etterpåklokskap bli et reelt problem, fordi vi opplever at vi hadde rett selv når vi tok feil; den fungerer som en vaksine mot evnen til å lære av erfaring og egne feilvurderinger.

Det kan igjen lede til en skråsikkerhet som er i farlig nært slektskap med uvitenhet.

Slik kan etterpåklokskap og skråsikkerhet gjøre stor skade i form av unødvendig dårlige beslutninger, som har konsekvenser for enkeltmennesker, organisasjoner og storsamfunnet.

Noen studier har interessant nok vist at man kan motvirke etterpåklokskap om man systematisk trener seg til å "vurdere det motsatte tilfelle". Der ser man for seg og tenker ut sannsynlige forklaringer på andre mulige hendelsesutfall som også kunne forekommet.

Videre kan det være nyttig å med jevne mellomrom stille seg selv spørsmålet: "Hvordan ville jeg i dette tilfellet kunne vite det, om favoritt-forklaringen min faktisk ikke stemmer?"

I viktige beslutningssituasjoner har han som har klart for seg både hva han vet og hva han ikke kan vite, en fordel. Det er han som ikke forveksler skråsikkerhet med treffsikkerhet. Han som ikke bare husker egne bragder fra fortiden, men også kvaliteten på informasjonsgrunnlaget og beslutningsprosessen bak tidligere resultater - både når han fikk rett og når han tok feil.

Dét er hardt mentalt arbeid, men det hjelper oss til å være så gode beslutningstakere som vi kan når vi og omgivelsene våre virkelig trenger det.

Det er jeg nesten helt sikker på. Men dette visste vi vel godt fra før?