De arbeidslystne

Kommentar: Fire av fem utviklingshemmede står fremdeles utenfor arbeidslivet. Det er ille for dem, og det er ille for oss andre, skriver Victor D. Norman i spalten «Med egne ord» i Dagens Næringsliv 6. april 2013.

08.04.2013 - Victor D. Norman

Da jeg fortalte at jeg skulle skrive om mennesker med utviklingshemming, fikk jeg det klare rådet av en nær venn og kollega at jeg måtte finne en vinkling som gjorde temaet interessant for leserne av DN.

Jeg stusset på det, siden jeg alltid har tatt for gitt at leserne av DN har like velutstyrt sosial samvittighet som leserne av Klassekampen, og at det bare er venstresiden i norsk politikk som ser seg tjent med å hevde noe annet; men jeg skal ta hintet allikevel.

La meg begynne med et sitat: «Forskning viser at arbeid er viktig ... fordi det gir et meningsinnhold i livet, strukturerer hverdagen og gir et positivt selvbilde.»

Jeg tviler ikke på at det som står i sitatet er korrekt, men er det ikke noe som mangler? Hvor er det blitt av betydningen av arbeid for å tjene til livets opphold? Har vi bodd så lenge i oljeparadiset at vi jobber bare for å finne meningen med livet?

Sitatet er fra en faktarapport som nylig er fremlagt om levekårene for utviklingshemmede.

Det er i år 22 år siden vi sluttet å gjemme bort utviklingshemmede på institusjon og vedtok at de skulle ha samme rett til bolig, arbeid og sosial utfoldelse som andre. Hvordan er det gått? Har de fått det bedre? Er de integrert i samfunnet? Eller har vi bare omdøpt institusjoner til bofellesskap og arbeidsstuer til dagsentre?

Faktarapporten er sendt på høring i forbindelse med en stortingsmelding som regjeringen jobber med. Den tegner et forholdsvis positivt bilde av det som har skjedd siden 1991 - mange vil hevde et for positivt bilde. Allikevel er konklusjonen klar: Selv om mange - kanskje de fleste - utviklingshemmede har fått det bedre enn før, er det på områder som bolig, skole og arbeid et klart gap mellom det som var målene og dagens virkelighet.

Verst står det til når det gjelder arbeid. Ifølge rapporten er det få utviklingshemmede som har ordinært arbeid. Rundt 20 prosent har tilbud om varig tilrettelagt arbeid i bedrifter med et skjermet arbeidsmiljø. Resten er henvist til kommunale dagsentre eller ingenting.

Tyve år etter reformen står altså 80 prosent av de utviklingshemmede utenfor arbeidslivet. Det er ille for de personene det gjelder. Det er ille også for oss andre. Et enkelt regnestykke kan vise hvor ille.

En gjennomsnittlig norsk arbeidstager koster arbeidsgiveren rundt 600.000 kroner pr år. Siden det er få bedrifter som driver filantropi, må vi gå ut fra at hver av disse arbeidstagerne skaper verdier som minst tilsvarer kostnaden. Arbeidsinnsatsen til en gjennomsnittlig arbeidstager - med gjennomsnittlig arbeidslyst, gjennomsnittlige evner og gjennomsnittlig utdannelse - er altså verdt minst 600.000 pr år.

Mennesker med utviklingshemming er ikke som gjennomsnittet. De stiller pr definisjon evnemessig svakere, og de har mindre og (dessverre) dårligere utdannelse. Til gjengjeld har de i mange tilfeller en arbeidslyst som arbeidsgivere sjelden ser hos andre - det er vel den eneste gruppen arbeidstagere i Norge som kvir seg til å ha ferie. Allikevel må vi regne med at det de har å bidra med samlet sett er betydelig mindre enn gjennomsnittet.

La oss anta at de bare kan bidra med 15 prosent av gjennomsnittet. Isåfall representerer en utviklingshemmet i jobb en årlig verdiskapning på 90.000. Det er et tall som stemmer rimelig godt med det vi vet om inntektene i bedrifter som tilbyr utviklingshemmede arbeid.

Det betyr at de vel 3.000 utviklingshemmede som i dag har tilrettelagt arbeid gir et årlig bidrag på nesten 300 millioner til verdiskapningen i Norge. De rundt 12.000 som er henvist til dagsenter eller ingenting representerer samtidig en tapt verdiskapning på godt over en milliard pr år.

Det er her selv de av DNs lesere som min venn og kollega regner som typiske, bør bli interessert.

Tallene viser at det ikke bare uverdig å stenge utviklingshemmede ute fra arbeidslivet - det er skikkelig dårlig økonomi.

Det merkes ikke minst på offentlige budsjetter. Fordi staten tilbyr så få utviklingshemmede varig tilrettelagt arbeid, må kommunene bruke desto mer på dagsentre og andre rent aktiviserende tiltak; og det staten sparer blir derfor mer enn oppveid av ekstrautgifter i kommunene. I sin tur blir det da vanskeligere for kommunene å oppfylle den forpliktelsen de har til å tilby gode bo- og skoletilbud til utviklingshemmede.

Jeg har derfor en bønn. Det er naturlig å rette den til Erna Solberg: Jeg vet at du kvir deg for å gi valgløfter, fordi du (i motsetning til mange andre) føler ansvar for å følge opp løftene den dagen du kommer i posisjon. Kan du ikke allikevel love at staten skal ta ansvaret for å få flere utviklingshemmede i jobb? Det vil gi en bedre hverdag for noen av de svakeste i samfunnet. Det vil samtidig gi en samfunnsøkonomisk gevinst, styrke offentlige budsjetter og gi kommunene bedre muligheter til å løse andre oppgaver for de svakeste.

Et bedre og billigere valgløfte er det vanskelig å finne.