Etisk svikt og plikt

Telenor-saken vært en makaber øyeåpner som bør mane andre selskaper til å sørge for at de unngår lignende skandaler. Også regjeringen har et ansvar, skrev Odd Nordhaug, professor ved Institutt for strategi og ledelse, i en kronikk i Dagens Næringsliv 6. juni.

10.06.2008 - Odd Nordhaug

Veksten i antall multinasjonale selskaper, kombinert med deres voksende økonomiske og politiske makt i verdenssamfunnet, gjør at et stadig sterkere søkelys rettes mot deres sosiale ansvar og etiske praksis. Stadig flere forlanger at de handler som "gode globale borgere", blant annet gjennom sin håndtering av ansatte og folk som arbeider hos underleverandørene i forskjellige land.

Utbytting av mindreårige gjennom barnearbeid blir i stigende grad sett på som et globalt anliggende. I dag arbeider mer enn 250 millioner barn mellom fem og fjorten år, og mange utfører helsefarlig arbeid. Arbeidet gjør at de hindres i å få skolegang. Barnearbeid er forbudt i henhold til FNs ILO-konvensjon. Trass i dette forsøkte ledelsen i KLP for noen dager siden å bagatellisere dette ved å vise til at barnearbeid for flere generasjoner siden var utbredt i Norge.

Globaliseringen av markeder bidrar til å forverre dette omfattende problemet, ikke minst fordi barnearbeid er relativt billig sammenliknet med voksnes arbeidskraft. Barn har dessuten ikke de ressurser som skal til for å organisere seg eller hevde sine rettigheter på andre måter. Mange steder har barnearbeid fortrengt voksenarbeid, og derved har tvunget barn til å forsørge arbeidsløse foreldre. Dette bidrar igjen til å reprodusere fattigdom.

Nylig ble det avslørt at Telenors underleverandører i Bangladesh har barn i arbeid, forurenser rismarker, og driver rovdrift på ansatte. Det er i strid med selskapets egne etiske retningslinjer, men ledelsen forklarte spriket mellom retorikk og realiteter med at de ikke visste noe. Å ikke vite noe om dette, er det samme som å innrømme komplett inkompetanse når det gjelder oppfølging av egne etiske standarder. Konsernsjefen formulerte seg slik på Telenors egne nettsider (18. mai 2008):

"Telenor har klare retningslinjer for å sikre at vi tar samfunnsansvar og driver etisk forsvarlig. Vi må imidlertid erkjenne at våre inspeksjonsrutiner har vært mangelfulle og at vi ikke i tilstrekkelig grad har fulgt opp vårt regelverk i forhold til leverandørene det her er snakk om. Vi har iverksatt umiddelbare tiltak for å sikre at våre etiske standarder etterleves, sier konsernsjef Jon Fredrik Baksaas."

Multinasjonale selskaper med høy etisk bevissthet bruker eksterne til å kontrollere og inspisere arbeidsvilkår og miljøforhold. Telenor gjorde i liten grad det, trass i at dette er kjent praksis gjennom 15-20 år. Interne, uanmeldte kontroller utført av ansatte i selskapet, kan være fruktbare for å se til at selskapets etiske regler følges av underleverandører. Likevel er ikke dette tilstrekkelig for forbrukerne og allmennheten, idet man øyner bukken og havresekken.

Det pågår en debatt om hva slags organisasjoner som er kvalifiserte og legitime som overvåkingsinstanser for multinasjonale selskaper. Mange av de internasjonale konsulentfirmaene har engasjert seg i slik virksomhet. De har prosedyrer for overvåking for å vurdere i hvilken grad selskaper faktisk handler i pakt med sine egne etiske koder. Kritiske røster har framholdt at disse firmaene mangler ekspertise og kompetanse når det gjelder å kontrollere arbeidsforhold og mulige brudd på menneskerettigheter, noe som krever metoder disse firmaene ofte har liten kunnskap om. De kan også ha en for stor nærhet til oppdragsgiver, og være for fjerne fra de lokale arbeiderne. Derfor velger mange multinasjonale bedrifter i stedet å samarbeide med lokale frivillige organisasjoner.

Den økende bevissthet blant moderne forbrukere, som ikke ønsker å "kjøpe" produkter av barnearbeid eller brudd på menneskerettighetene, vil tvinge multinasjonale bedrifter til å overvåke hvordan etiske standarder praktiseres i de land og regioner der de opererer. I så henseende har Telenor-saken vært en makaber øyeåpner som bør mane andre selskaper til å sørge for at de unngår lignende skandaler, med tap av menneskeliv, ødelagt helse, miljøvandalisme og medfølgende tap av omdømme som resultat.

Denne dyrekjøpte lærepengen vil forhåpentligvis sette konsernet i stand til å føre en respektabel etisk praksis i utlandet. Siden staten er hovedeier i Telenor, og Soria Moria-erklæringen fremhever kampen for menneskerettigheter som en hovedoppgave for regjeringen, er dette det minste man kan forlange. Både av Telenors ledelse, styre, bedriftsforsamling og hovedeier, den rødgrønne regjeringen.

For de er alle solidarisk ansvarlige for denne tragiske og fatale saken.