Vollgrav rundt Oljefondet

Bør vi gjøre noe med at det er lett å bruke penger når Oljefondet skvulper over, spør professor Gunnar Eskeland i DN 1. september.

01.09.2014 - Gunnar Eskeland


Det skal god rygg til å bære gode tider sies det, og da tenker vi på mannens individuelle fordervelighet. Vi mister lett selvdisiplinen hvis stabburet er fullt av pølse.

Men Oljefondets sårbarhet ligner også på miljøutfordringer, siden verdiene ligger i fellesskapet.

Norge har sterk rygg. Det har mange tenkt, inkludert internasjonalt, når ikke norske menn har fordrukket seg på oljen, men fylt opp en god vinkjeller. Vi tar oss et glass til et godt måltid, ikke mye mer. Imponerende. Betryggende.

Men Pensjonsfond Utland har en forførende benevnelse. Pensjon hentyder mot den lange sikten, men pensjon er forbruk, og fondet har ingen andre forpliktelser eller adresser enn selve statsbudsjettet. Man tror fondet vil hjelpe til å håndtere eldrebølgen - via statsbudsjettet - noen tiår frem, men ikke mer. Ingen evigvarende formue, og ingen parkering annet sted, hvis noen trodde det.

Man kan godt si fondet er en konto der folkevalgte til enhver tid har sjekk-privilegier. Nå skal de ikke trekke mer enn fire prosent årlig, men hvem forsvarer grensen? Burde den være tre prosent? Fireprosentgrensen er optimistisk - vi kan godt tjene mindre. Og vi har tenkt å la den sprekke når sekstiåtterne blir niogseksti.

Oljegaven har landet ikke hos det norske folk, men rett i statsministerens fang. Det er godt. Hun er folkevalgt og stadig på valg. Men det kan hende at forsvaret for forsiktig og fornuftig ressursbruk er svakere enn om oljegaven hadde landet hos folk flest.

I teorien er en oljegave til staten mer verd enn en gave hos folk flest. Grunnen er at skattlegging innebærer et tap når penger skal fra folk til stat. Som et fraktkrav, omtrent.

Spørsmålet er om dagens struktur gir en svakere disiplin enn vi kunne og burde ha. Om staten bruker for mye nå, senker skattene for lite nå, og om skattene kunne senkes i en lang fremtid. Særlig det siste er lokkende, siden vi sliter med å få alle på plass i arbeidsmarkedet.

Det er altså mulig at offentlig ressursbruk blir for høyt i 20-50 år nå, simpelthen fordi pengene landet i fanget på dagens politikere. Ingen plager Siv og Erna om de vil bruke 20 milliarder til, når pengene kommer fra oljeprisen og ikke fra skjerpet skatt. Presset fra dagens og fremtidens skattebetalere bestemmes av hvor og når stabbursdøren faller av.

Behovet for sterk rygg sitter trolig dypere enn i enkeltmannstilfellet på grunn av et gratispassasjerproblem. Fordi ingen vet om det er deres pølse som nå forsvinner, så er man mindre på vakt, og strekker seg kanskje etter halvferdig pølse selv.

Et forsøk på beskyttelse kunne være å gjøre fondet til et pensjonsfond, altså å smi et forførende antrekk og en effektiv kurtise om til en bindende ekteskapskontrakt.

Fondet ville spesifisere hvordan man tjener opp rettigheter over 50 år i arbeid, og rapportere i fem millioner altinnbrev ved årsslutt om antall tusenlapper som venter hver av oss. En andel av fondet er for unge og ufødte, og en jevn strøm går til sittende statsministre.

Hvis dagens fond på seks tusen milliarder skulle gi en evig befolkning på seks millioner 20 års pensjon så ville hver få 50.000 kroner årlig - eller 40.000 hvis statsministeren skal ha litt - fra du er 69 til 89.

Et slikt fond kan senke dagens og fremtidens pensjonspremier og skatter - særlig for lavtlønte - og frigjør dermed et effektivitetspotensial. Kanskje får du skattefri husvask, Nav får en lettere jobb, og unge lærlinger lykkes. Ikke minst i fremtiden.

Kanskje ville bruken av ressurser bli et hakk skarpere hvis vi alle så våre egne tusenlapper truet.


Kontakt: paraplyen@nhh.no
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive