Velferdsstaten ingen hvilepute

Velferdsstaten er mer sikkerhetsnett enn hvilepute. Nordmenn kan ta risiko der andre må trå varsomt, skriver professor Alexander Cappelen i DN 28. mars.

28.03.2014 - Alexander Cappelen


Hva gjør velferdsstaten med viljen til å jobbe hardt og til å ta risiko?

Det er lett å tenke seg at velferdsstaten svekker denne typen motivasjon: Hva er poenget med å yte en ekstra innsats eller starte opp en ny virksomhet dersom du vet at staten uansett tar vare på deg og at store deler av en eventuell økonomisk gevinst forsvinner i skatt? Burde vi derfor være bekymret for at en godt utviklet velferdsstat blir en hvilepute som reduserer verdiskaping og innovasjon i Norge?

Velferdsstaten øker risikovilje

Et fullstendig svar på det spørsmålet er vanskelig å gi, men la meg presentere to argumenter for at effekten av velferdsstaten kan være den motsatte av det man kanskje skulle forvente: at den øker viljen til å ta risiko og til å jobbe hardt.

Sosialforsikring øker risikovilje. Folks vilje til å ta risiko er viktig for et lands økonomiske utvikling. Dersom man skal få til innovasjon og nyskapning så er det nødvendig at noen er villige til å ta sjanser.

Når folk vurderer om de skal ta en sjanse eller ikke, for eksempel om de skal slutte i den trygge jobben de har for å starte opp sin egen virksomhet, så vurderer de gevinsten ved å lykkes opp mot tapet ved å mislykkes. Mulighet for en gevinst er motivet for å ta sjansen og frykten for et tap er motivet for å velge det trygge.

Hvordan påvirker velferdsstaten denne vurderingen? Velferdsstaten har to effekter som virker i hver sin retning: et høyt skattenivå reduserer gevinsten dersom man lykkes, samtidige reduserer det sosiale sikkerhetsnettet tapet dersom man mislykkes. Så hva er den sterkeste effekten?

Opptatt av unngå tap

En viktig innsikt fra Daniel Kahneman og hans medforfattere er at folk generelt er mer opptatt av å unngå et tap enn de er av å oppnå en tilsvarende gevinst. Dette fenomenet, såkalt «tapsaversjon», peker i retning av at nettoeffekten av velferdsstaten er en økt vilje til å ta risiko. Man skulle derfor forvente at folk var mer risikovillige i land med en stor offentlig sektor.

Studier av sammenhengen mellom størrelsen på den offentlige sektor og risikotagning finner neppe dette. To av mine kollegaer ved Norges Handelshøyskole, Fred Schroyen og Karl Ove Aarbu, har sammenlignet nordmenns risikovilje med risikoviljen til folk i en rekke andre land. De finner at nordmenn misliker risiko, men at vi likevel er mer villige til å ta risiko enn for eksempel amerikanere.

Vårt skattefinansierte helsevesen er et godt eksempel på en del av velferdsstaten som gjør det lettere å ta risiko. Frykten for å miste en god helseforsikring skremmer mange i USA fra å jobbe for seg selv eller å satse på en usikker karriere. I Norge innebærer det offentlige helsevesenet at man ikke risikerer å stå uten helseforsikringen dersom den virksomheten man jobber for går konkurs - da er det langt mindre skremmende å ta denne typen sjanser.

Knapphet gir dårligere beslutninger

Fattigdom er handlingslammede. Ønsket om å unngå fattigdom er opplagt et sterkt motiv for å jobbe hardt. Derfor kunne man kanskje tenke seg at en velferdsstat som i stor grad eliminerer fattigdom også fjerner et viktig motiv for å jobbe hardt. Det er imidlertid ting som tyder på at fattigdom er mer handlingslammende enn det er handlingsfremmende.

I boken «Scarcity: Why Having Too Little Means So Much» argumenterer Sendhil Mullainathan og Eldar Shafir for at fattigdom, eller mer generelt knapphet, fører til at man tar dårlige beslutninger. Den grunnleggende ideen deres er at knapphet fører til at man fokuserer ensidig på hvordan man skal håndtere knappheten - på bekostning av andre viktige hensyn.

De viser, med en rekke elegante eksperimenter, at knapphet fører til at folk tar dårlige beslutninger. En professor i tidsnød er villig til å ta på seg mange timers undervisning neste uke dersom noen tar en times undervisning for ham denne uken. En person som er på diett er flink til å unngå kaloriholdig mat, men faller for andre fristelser.

Trygghet gir motivasjon

Økonomisk knapphet er en spesielt lammende form for knapphet. Hvis du ikke har mat å sette på bordet til dine barn så har du, naturlig nok, et primært fokus på hvordan du skal løse det problemet.

Andre utfordringer, for eksempel hvordan du skal utvikle dine egne karrieremuligheter, får mindre oppmerksomhet og derfor tar man dårlige beslutninger. Resultatet av fattigdom er derfor ikke at man jobber hardere, men at man tvert imot ofte mister muligheter for å jobbe hardt og bruke sine evner.

Det er lett å tro at det enten er pisk eller gulrot som motiverer folk til å ta sjanser og til å yte innsats - og hvis det var hele historien så ville velferdsstaten svekket motivasjonen. Men det er mye annet som påvirker vår motivasjon, ikke minst økonomisk trygghet og en mulighet til å løfte blikket utover våre daglige behov, og her gir velferdsstaten et essensielt bidrag.


Kontakt: paraplyen@nhh.no
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive