Uro i araberverdenen

Rögnvaldur Hannesson (Arkivfoto)

Kommentar: - Egypts utsikter var gode etter endt kolonistyret. I stedet gikk det svært galt, skriver professor Rögnvaldur Hannesson i en kommetar publisert på E24 29. januar 2011.

01.02.2011 - Rögnvaldur Hannesson


I 1954, like efter Koreakrigen, hadde Egypt og Sør-Korea omtrent samme bruttonasjonalprodukt per innbygger, ifølge Penn World Table. Den gangen var det fristende å konkludere at Egypt hadde bedre fremtidsutsikter. Landet hadde lenge hatt kontakt med vestlige land, som den gangen var ledende i verden både teknologisk, økonomisk og politisk.

Korea, derimot, var et delt land og herjet av krig. Det hadde vært japansk koloni og ikke særlig godt behandlet. Dessuten var Nord-Korea mer industrialisert enn Sør-Korea.

Det gikk ikke slik man skulle tro. I 2008 var Sør-Koreas brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger ni ganger større enn Egypts, ifølge IMF. Årsaken ligger neppe i mangel på demokrati i Egypt. Styreformen i Sør-Korea i de første tredve årene efter Koreakrigen kan best karakteriseres som opplyst enevelde med et dekorativt demokratisk ytre, omtrent som Singapore, samt Taiwan og Japan før.

Den sør-koreanske regjeringen arbeidet tett sammen med de store bedriftene og sørget for indre fred og lave lønninger. Resultatet kjenner vi alle.

Hva er det da som forklarer forskjellen? Egypts statsleder, Gamel Abdel Nasser, innledet vennskap med Sovjetunionen og innførte elementer av den sovjetiske planøkonomi. Det gikk som det måtte gå. Etterhvert orienterte Egypt seg mot USA og den vestlige verden. Det har hovedsakelig brakt dem økonomisk støtte, men lite utvikling, et ikke ukjent fenomen andre steder fra. De østasiatiske tigerøkonomiene har klart seg utmerket uten nevneverdig utviklingshjelp, og kanskje endog takket være dens fravær.

Det er fristende å søke forklaringen på Egypts stagnasjon i islam. Det er påfallende at de fleste muslimske land har forblitt fattige. Unntakene er oljerike land som Saudi-Arabia, men det kan stilles spørsmålstegn ved hvor mye økonomisk utvikling oljen har brakt. At den har beriket en økonomisk elite er en annen sak. Andre unntak er Indonesia og Malaysia, men der er islam mindre ortodoks enn andre steder. Dessuten har de en asiatisk kulturarv.

Hva er det da som er så ille med islam? En gang i tiden var det kristendommen som tronet høyest på skalaen over utviklingsfiendtlige religioner. Men så kom opplysningstiden og vitenskapen. Kristendommen har ikke vært den samme siden. Opplysningstiden har så langt gått islam forbi.

Ett trekk som særlig utmerker islam er kvinneundertrykking. Dette kan være en grunn til at økonomisk utvikling har vanskelige kår i muslimske land. Én ting som særlig utmerker muslimske land er sterk befolkningsvekst. Fra 1990 til 2009 vokste Egypts befolkning med 1,9 prosent per år og i araberlandene i sin helhet med 2,2 prosent, mens gjennomsnittet for verden var 1,3 prosent, ifølge statistikk fra Verdensbanken.

Sterk befolkningsvekst i fattige land er et alvorlig hinder for økonomisk utvikling. Det blir mindre til overs til investeringer, og det lille som produseres må fordeles på flere og flere. Kinas ettbarnspolitikk har antakelig bidratt sterkt til det kinesiske økonomiske under. Kvinners økonomiske selvstendighet og deltakelse i arbeidsmarkedet er effektive botemidler mot befolkningsvekst, men begge deler har trange kår i araberverdenen.

Hva som blir resultatet av de demonstrasjoner som nå pågår i en del arabiske land er ikke godt å si. Lignende hendelser i Iran for tredve år siden brakte mørkermennene til makten. De ble riktignok støttet til å begynne med av velmenende liberale intellektuelle, men de sistnevnte ble fort eliminert av Khomeini og hans håndlangere.

Demokrati vil vi antagelig se lite til, og det er langt fra sikkert det ville gi noe godt resultat heller. Demokrati fungerer i vår del av verden fordi folk stemmer på etablerte eliter som vekselvis har makten. Under slike forhold er demokrati en fredelig måte å skifte ut makthavere som likevel ikke er så forskjellige fra hverandre, samt at det reduserer faren for maktmisbruk og korrupsjon.

Andre steder har demokrati ikke ført noe godt med seg. Både Slobodan Milosevic og Franjo Tudjman hadde sine velgere i ryggen da de startet krigen i det som en gang var Jugoslavia. Adolf Hitler kom til makten på parlamentarisk vis, og få har tvilt på at han hadde et solid flertall tyskere i ryggen mens alt gikk i hans favør.

Nærmere i tid og rom har vi sett hva som skjer når folk mister troen på de etablerte makteliter. Det skjedde på Island i kjølvannet av bankkollapset. Vedvarende demonstrasjoner førte til nyvalg og ny regjering, men om det førte til noe bedre er mer enn tvilsomt. I Reykjavik valgte man en profesjonell klovn til borgermester, men likevel synes underholdningsverdien i kommunepolitikken å ha gått ned fra den tid amatører sørget for adspredelsen.


Kontakt: paraplyen@nhh.no
Redaktør: Astri Kamsvåg
Ansvarleg redaktør: Kristin Risvand Mo

Utviklet av Renommé Interactive