Lykkekonsum

Kommentar: De fleste forbinder julehøytiden med glede og til og med litt lykke. Nå som høytiden er over er det verd å titte nærmere på denne gladskapen, og hvilket fag ligger vel da nærmere enn økonomien, skriver professor William Brochs-Haukedal.

19.01.2015 - William Brochs-Haukedal

Men det var juristen og filosofen Jeremy Bentham som satte temaet på økonomenes dagsorden. Han søkte ett samlende prinsipp for samfunnets lover, moral og handlinger, og landet på deres bidrag til lykke (happi­ness). Et samfunn er dermed godt i den grad det gjør borgerne lykkelig.

Denne tanken, og utilitarismen som han var eksponent for, fikk stor betydning for Vestens politiske utvikling. Uansett var tanken om lykke-, eller nytte­maksimering noe økonomer identifiserte seg med. Det ga dem i tillegg materiale å telle på (med god hjelp fra psykologer og sosiologer).

Siden annen verdenskrig har det vært vanlig å måle nasjoners suksess ved hjelp av økonomiske indikatorer, som BNP (Brutto Nasjonal Produkt). Men penger er ikke alt, og de siste årene har både økonomer og nasjonale ledere lett etter mer komplette mål.

I 2009 fikk en rapport om alternativer til BNP mye oppmerksomhet. Rapporten var bestilt av daværende fransk president Sarkozy og utarbeidet av økonomene Stiglitz, Sen og Fitoussi. En rekke land og overnasjonale institusjoner tok fatt i rapporten og har skapt alternative mål som ligger nærmere befolkningens lykke.

Det lille kongeriket Bhutan representerer ytterpunktet med GNH («Gross National Happiness», dvs. noe slikt som «brutto nasjonal lykke») i stedet for BNP.

Så hva er egentlig lykke? Vi vet når vi er lykkelige, men det er vanskelig å definere. Det er enighet om at det handler om emosjoner og følelser, og at de er positive. Det skjer endringer i hjernen hos personer som forteller at de er glad eller lykkelig, så opplevelsen er også målbar.

Videre viser en mengde studier at lykkelige mennesker lever lenger og tilmed har større motstandskraft overfor sykdom. De er også mer produktive og kreative i arbeidslivet. Lykke skaper altså merverdi i tillegg til å ha verdi i seg selv.

Det må imidlertid nevnes at de mest kjente «lykke-studiene» er surveys, hvor respondentene svarer på spørsmål om generell tilfredshet med sitt liv og livssituasjon, altså ikke egentlig lykkefølelse.

Så hvordan står det til, skaper våre samfunn lykkelige borgere? Dette spørsmålet har et sammensatt svar, og hvor Easterlin-paradokset (etter økonomen Richard Easterlin) står sentralt. Han viste allerede i 1974 at nasjonale lykke-surveys ikke stemte særlig godt overens med økonomiske data.

Selv om borgere i rike land er lykkeligere enn dem i fattige land så flater denne effekten raskt ut: Levestandarden har økt formidabelt i vår del av verden siden 1950, men vi er ikke blitt lykkeligere.

Norge er et godt eksempel (men prinsippet gjelder for alle de rike vestlige landene, så vel som for utviklingsland som når et visst velstandsnivå): FNs World Happiness Report 2013 plasserer Norge på andreplass med skåren 7,65 (skala fra 0 -10). HDI (Human Development Index) har gitt Norge førsteplass over flere år. Men nordmenn er ikke blitt lykkeligere; skårene er stabile over tid og det er et stykke til toppskåren 10.

Hvorfor resulterer ikke økt velstand i mer lykke? Svaret på dette ligger nærmere psykologien enn økonomifaget. For det første endrer våre standarder seg i takt med velferdsnivået: vi får det bedre men forventer mer. Det virker som vi har en innebygget mekanisme som informerer oss om at ting alltid kunne vært bedre.

Vårt «lykke-mål» er altså i kontinuerlig bevegelse. Psykologer viser også til at mennesker «habituerer», dvs. at vi venner oss til f. eks. levestandard, og tar det vi har som en selvfølge. Sjansen for å bli helt lykkelig er altså liten.

På den annen side er faktisk mennesker stort sett er ganske tilfreds og lykkelig. På en skala fra 0-10 skårer selv fattige land stort sett over 5, og rike land rundt 7. Vi er altså ganske glade men lar oss ikke rive med.

Dette er i seg selv interessant, og jeg velger å forstå dette positivt som en drivkraft bak utvikling: misnøye skaper motivasjon til forbedring. Et sted i menneskets utvikling ble kanskje evnen til å oppleve fullstendig lykke byttet ut med evnen til å skape en bedre verden. Man kan jo håpe.

Kommentaren var på trykk i BT 18. januar.