Bør Utsira bestå?

Vi bør sikkert ha færre og større kommuner i Norge. Før et nytt kommunekart tegnes, bør vi imidlertid spørre oss selv hvorfor vi trenger der, skriver Victor D. Norman i DN 27. september.

29.09.2014 - Victor D. Norman

Da Formannskapslovene i 1837 innførte kommunalt selvstyre, var det nærhetsprinsippet som lå til grunn: Politiske beslutninger burde fattes av og blant dem som ble berørte.

Lenge var det da også lokale politiske saker som utgjorde det meste av kommunenes virksomhet: Gater og veier, vannforsyning og brannvesen, forsorgsvesen og folkeskoler.

Etterhvert er kommunene blitt noe helt annet. Deres viktigste oppgave i dag er å være utførerleddet i et velferdssamfunn der staten er bestiller, og der de viktige avgjørelsene derfor treffes sentralt.

Det er Stortinget som avgjør hvilke helse-, skole- og omsorgstjenester innbyggerne skal få, og det er det samme Stortinget som bestemmer hvor mye kommunene skal ha å rutte med når de skal sørge for at innbyggerne faktisk får disse tjenestene.

Det som fortsatt er overlatt til kommunene å avgjøre, er hvilke av Stortingets løfter som ikke skal oppfylles. Siden rammene ikke strekker til, er det en jobb som må gjøres; og siden Stortinget ikke vil ta den, havner den hos kommunene. Skal man overleve politisk, bør imidlertid løftebrudd skje i stillhet, så i lokalpolitikken delegeres den oppgaven gjerne og med begeistring til kommunens administrasjon.

Hadde det ikke vært for at kommunene fortsatt har noen av sine gamle saksområder i behold, slik at det er mulig med heftige politiske diskusjoner om bygging av stupeanlegg, trasévalg for bybaner eller køprising på veier, hadde det vært lite eller ingenting igjen av lokalpolitikken.

Utover dette går mye av lokalpolitikken i dag med til prinsippdiskusjoner om konkurranseutsetting og langdryge debatter om høringsuttalelser til statlige forslag og utredninger. Det er fint at lokalpolitikere med større ambisjoner kan bruke kommunestyret som treningsstudio, men det blir ikke lokaldemokrati av det.

I noen kommuner kan man heldigvis også hisse seg litt opp over ja eller nei til eiendomsskatt; men selv den har ikke nevneverdig betydning for omfanget av de velferdstjenestene som utgjør det alt vesentlige av kommunebudsjettene.

I virkeligheten er det å forsyne folk med velferdsstatens tjenester blitt en jobb for teknokrater. Lokalpolitikere blir i beste fall ombudsmenn for misfornøyde brukere; i verste fall lydige agenter for departementer og direktorater.

Før vi for alvor gir oss i kast med å tegne et nytt kommunekart, må vi diskutere om vi er fornøyd med den haltende formen for lokaldemokrati som denne kommunemodellen innebærer.

Så lenge staten skal bestemme og kommunene utføre, vil diskusjonen om ny kommunestruktur måtte handle om hvordan vi kan få et bedre organisasjonskart for tilbudet av velferdstjenester - ikke om nærhet til velgerne. At Utsira, med sine 211 innbyggere, passer dårlig inn i et godt organisasjonskart, er åpenbart - selv om øya ut fra nærhetsprinsippet fortsatt kanskje kunne ha forsvart å bestå som egen kommune.

Det er imidlertid fullt mulig å gå tilbake til en modell der kommunene har ansvaret for rent lokale saker; og så løse utføreroppgaven for velferdsstaten på en annen måte.

Skulle vi tegne et godt organisasjonskart for forsyning av velferdstjenester til den norske befolkningen, ville vi sannsynligvis ende opp med regionale enheter som var større enn de fleste av de kommunene vi har i dag, men mindre enn dagens fylker - og kanskje også mindre enn de største bykommunene.

Vi kan selvfølgelig komme til det kartet ved å nedlegge fylkeskommunene og slå sammen dagens primærkommuner; men ikke uten at nærhetsprinsippet blir skadelidende mange steder i landet. Hvorfor ikke i stedet velge en enklere løsning - nemlig å lage nye, hensiktsmessige regionale enheter og flytte velferdsoppgavene dit?

Vi kunne for eksempel gjøre det ved å erstatte dagens fylker med 30-50 «småfylker», og gjøre disse til rendyrkede tjenesteprodusenter.

Gjorde vi det, kunne vi så nærme oss kommunestrukturen ut fra det som burde være den riktige innfallsvinkelen - nemlig hva som er gode enheter for et velfungerende lokaldemokrati. Svaret på det vil variere med folketall og geografi.

Det er mulig at Oslo og Bergen burde bli enda større, siden hverken Lysakerelven eller Vatlestraumen er naturlige bygrenser i dag. Det er også mulig at Modalen og Utsira bør forsvinne som egne kommuner selv ut fra en slik innfallsvinkel - det er tross alt litt bedre kommunikasjoner til Voss og Haugesund nå enn det var da kommunene ble opprettet.

I så fall bør det imidlertid skje på grunn av tilhørighet, ikke på grunn av folketall.