En dyr skatt

Kronikk: Diskusjonen om formuesskatten har vært preget av hensynet til rettferdighet mer enn økonomisk effektivitet. I den grad effektivitet har vært berørt, er påstander i liten grad dokumentert i forskning eller formell analyse, skriver Terje Lensberg og Thore Johnsen i DN 22.oktober 2014.

24.10.2014 - Terje Lensberg og Thore Johnsen

Rådende oppfatning blant mange økonomer synes å være at selv om en formuesskatt kan være uheldig av hensyn til sparing og investering, så er effektene små.

Vi er uenige i at formuesskatten gir neglisjerbare effektivitetstap. Effektene kan faktisk være svært store i form av reduserte incentiver til norsk entreprenørskap og vilje til risikable investeringer i mindre og mellomstore bedrifter. Resultatet av en formuesskatt vil derfor være lavere økonomisk vekst. Effekten vil være spesielt stor med lavt realrentenivå som nå.

Det er ihvertfall to viktige effektivitetseffekter av formuesskatten:

Norske investorer vil vri investeringer fra børsnoterte selskaper mot unoterte virksomheter med lav risiko. Ett eksempel er eiendomsvirksomhet, som inntil nå har hatt et spesielt lavt skattegrunnlag. Formuesskatten kan av samme grunn forsinke eller forhindre en naturlig børsnotering av vellykkede norske oppstartsbedrifter.

Formuesskatten kan dessverre ha en ytterligere, og langt større negativ effekt på investeringene i ikke-børsnoterte selskaper, hvor formuesskatten er basert på skattemessig bokført kapital. Det innebærer at den effektive skattesatsen, i betydningen skatt i prosent av selskapets verdi, er lav i gode år og høy i dårlige år.

Dette er av mange fremhevet som en urimelig egenskap ved formuesskatten, for eksempel av Trond Mohn i Dagsavisen 30. august og Finn Ø. Bergh i DN 1. oktober. De har vært opptatte av urettferdighet og likviditetsproblemer for eierne og selskapene. For eksempel kan eierne i verste fall bli tvunget til å selge virksomheten til en spesielt lav pris («salg av høns i regnvær»).

Problemet er etter vår oppfatning langt mer alvorlig. Samme skatt i dårlige som gode år vil gi en betydelig økning av eiernes risiko, og innebære en tilsvarende økning i deres krav til avkastning. Problemet forsterkes av at formuesskattsystemet inviterer til bruk av gjeldsfinansiering i unoterte selskaper, som medfører økt finansiell risiko. Den vil bli forsøkt kompensert for ved lavere forretningsmessig risiko.

Vi viser i et nytt forskningsnotat («A Note on the Cost of Collecting Wealth Taxes») at økt risiko som følge av formuesskatten vil under rimelige forutsetninger øke avkastningskravet til investeringer i unotert næringsvirksomhet med omtrent 0,7 prosentpoeng, eller omtrent ti prosent av et vanlig realkrav.

Til sammenligning utgjør skatteprovenyet omtrent 0,3 prosent av investert kapital (én prosent skatt og ligningsverdier som i snitt er én tredjedel av markedsverdi).

Det innebærer at kostnaden ved å kreve inn én milliard i formuesskatt utgjør vel to milliarder kroner. En del av denne kostnaden faller på eierne, men den største delen vil ramme alle i form av lavere lønnsvekst og færre midler til å løse offentlige oppgaver.

Spissformulert kan en si at å finansiere velferdsgoder med formuesskatt er som å bygge én ny barnehage og fjerne to.

Thore Johnsen og Terje Lensberg, professorer i finansiell økonomi, Norges Handelshøyskole Diskusjonen om formuesskatten har vært preget av hensynet til rettferdighet mer enn økonomisk effektivitet. I den grad effektivitet har vært berørt, er påstander i liten grad dokumentert i forskning eller formell analyse. Rådende oppfatning blant mange økonomer synes å være at selv om en formuesskatt kan være uheldig av hensyn til sparing og investering, så er effektene små.

Vi er uenige i at formuesskatten gir neglisjerbare effektivitetstap. Effektene kan faktisk være svært store i form av reduserte incentiver til norsk entreprenørskap og vilje til risikable investeringer i mindre og mellomstore bedrifter. Resultatet av en formuesskatt vil derfor være lavere økonomisk vekst. Effekten vil være spesielt stor med lavt realrentenivå som nå.