Feil skatteanalyse

Påstandene om at det skulle koste mer enn to kroner å drive inn én krone i formuesskatt fortjener debatt, skriver professorene Petter Bjerksund, Jarle Møen og Guttorm Schjelderup i DN 12. novemeber.

13.11.2014 - Petter Bjerksund, Jarle Møen og Guttorm Schjelderup

I DN 22. oktober fremsetter professorene Thore Johnsen og Terje Lensberg oppsiktsvekkende påstander om den samfunnsøkonomiske kostnaden ved å inndrive formuesskatt fra eiere av ikke-børsnoterte aksjeselskaper.

Ifølge et notat de to har publisert ved Institutt for finans på NHH koster det mer enn to kroner å drive inn én krone i formuesskatt. Dette estimatet er svært høyt og fortjener debatt.

Utgangspunktet deres er at ligningsverdien av ikke-børsnoterte selskaper er basert på bokførte verdier. Det gjør at eiernes formuesskatt ikke svinger i takt med selskapets markedsverdi. Dermed øker eiernes risiko etter skatt. Dette er en interessant observasjon.

De mener den økte risikoen gjør at ikke-børsnoterte selskaper gjennomfører færre risikable prosjekter i en økonomi med formuesskatt enn i en økonomi uten formuesskatt.

Analysen tar utgangspunkt i den såkalte kapitalverdimodellen som brukes til å vise hvordan økonomisk risiko prises i et velfungerende kapitalmarked. Vi har gått grundig gjennom notatet til Johnsen og Lensberg og mener analysen er feil.

En sentral egenskap ved et velfungerende kapitalmarked er at investeringsbeslutninger kan skilles fra beslutninger om risikoeksponering. I klartekst betyr det at økt risiko ikke påvirker investeringsadferden til et selskap fordi eierne av selskapet kan redusere sin risiko kostnadsfritt ved bruk av finansmarkedet. Alle risikable prosjekter med positiv markedsverdi vil derfor bli gjennomført.

I modellen til Johnsen og Lensberg blir ikke alle prosjekter med positiv markedsverdi gjennomført. De hevder at eiere av unoterte selskaper ikke kan bruke kapitalmarkedet til risikoavlastning fordi det er for dyrt. Dermed endrer eierne i stedet selskapenes risikoprofil, og noen lønnsomme investeringer blir liggende urealisert.

Dette er i strid med modellens utgangspunkt. For det første skriver Johnsen og Lensberg selv at verdien av en finansiell sikringshandel vil være null - nøyaktig slik standard finansteori sier det skal være i et velfungerende kapitalmarked. For det andre burde eventuelle urealiserte prosjekter med positiv markedsverdi bli gjennomført av børsnoterte selskaper eller av utenlandske investorer som ikke er påvirket av formuesskatten.

Når det gjelder selve risikoberegningen, overdriver Johnsen og Lensberg effekten av formuesskatten ved å forutsette at ligningsverdien til ikke-børsnoterte selskaper er konstant til evig tid og upåvirket av for eksempel konkurs eller av gode og dårlige tider.

De forutsetter dessuten at ligningsverdien av ikke-børsnoterte selskaper er den samme uavhengig av hvordan selskapet investerer. Det er også feil. Eksempelvis vil obligasjoner på selskapets hånd verdsettes til pålydende verdi, mens immaterielle aktiva verdsettes lik null. Dette stimulerer til innovasjon. De tar heller ikke hensyn til at mange eiere ikke er i formuesskatteposisjon.

Et interessant trekk ved modellen er at børsnoterte selskaper ikke påvirkes av formuesskatten. Tar man modellen deres på alvor, kan derfor det problemet de peker på løses ved å frita eiere av ikke-børsnoterte selskaper for formuesskatt.

Når de ikke fremmer dette poenget, er det fordi de er fullt klar over at lav verdsettelse av ikke-børsnoterte selskaper allerede i dag medfører at for få selskaper børsnoteres.