Formusskatten er ikke særnorsk

Uten arveavgift og formuesskatt vil Norge ha lavere samlet skatt på formue, arv og eiendom enn de aller fleste OECD-landene, skriver professorene Terje Rein Hansen, Guttorm Schjelderup og Jarle Møen i DN 8. mai.

08.05.2014 - Terje Rein Hansen, Jarle Møen og Guttorm Schjelderup

I et innlegg i DN 5. mai angriper professor Ole Gjems-Onstad vårt utspill om formuesskatten i Aftenpostens nettavis 28. april.

Vi illustrerte problemene med dagens verdsettelsesregler ved å vise at industrieier Kjell Inge Røkke har en effektiv skattesats på formue som er 75 ganger så høy som hotelleier Petter Stordalen.

Gjems-Onstad mener dette misforholdet er så velkjent at han rødmer over oppslaget og tillegger det medias hang til å dramatisere. Vi synes misforholdet er dramatisk og at oppslaget står seg godt.

Vi argumenterte for at formuesskatten må reformeres, med vekt på bedre verdsettelsesregler. Gjems-Onstad mener det er umulig. Han mener vi burde minnet leserne om at nesten alle andre land har forkastet formuesskatten.

Det er interessant at Gjems-Onstad ønsker å kjøre dette fram som et avgjørende argument. Onstad har ført en årelang kampanje mot arveavgift. Han har aldri vektlagt at praktisk talt alle land har arveavgift, og at Norge nå er kommet i en særstilling. At de fleste land har langt høyere eiendomsskatt enn Norge, passer heller ikke inn i Gjems-Onstads verdensbilde. Han argumenterer ufortrødent videre mot eiendomsskatt.

Formuesskatt må ses i sammenheng med arveavgift, eiendomsskatt og transaksjonsskatter på kapital (som den norske dokumentavgiften). Rapporten IMF Fiscal Monitor fra oktober 2013 viser hvor viktige den samlede skatten på formue er i ulike land i årene 2000 til 2011. Det kommer klart fram at Norge har ligget godt under gjennomsnittet.

Når man måler det samlede provenyet fra disse skattene som andel av BNP lå 23 av 34 OECD land høyere. Tar vi ut arveavgift og formuesskatt, vil bare to-tre land ha lavere samlet skatt på formue, arv og eiendom enn Norge.

En slik eksersis tar ikke hensyn til endringer i andre land, og BNP-relaterte mål kan dessuten problematiseres. Det er likevel åpenbart at det ikke er dekning for å fremstille Norge som et land der den samlede skattleggingen av formue er spesielt høy.

Rapporten fremhever dessuten at formue er vesentlig mer skjevfordelt enn inntekt, og et mer treffsikkert mål på skatteevne. I tråd med den internasjonale litteraturen argumenterer rapporten videre for at skadevirkningene av skatt på eiendom er spesielt små.

Økt skatt på eiendom og arv er også i tråd med OECDs anbefalinger. OECDs kritikk av den norske formuesskatten har dessuten i stor grad rettet seg mot verdsettelsesreglene.

Gjems-Onstad tar naturligvis feil når han hevder at verdsettelsesreglene i formuesskatten ikke lar seg rette opp. Perfekt nøytralitet mellom alle typer formue er vanskelig å oppnå, men det er lett å komme mye nærmere enn i dag. En rekke land har eiendomsskatter som tar utgangspunkt i markedsverdier, og også de norske verdsettelsesreglene har markedsverdier som referanse. At ligningsverdien er satt vesentlig lavere, er politisk bestemt.

På ett punkt er vi imidlertid enige med Gjems-Onstad. Politikere som vil erstatte formuesskatt med skjerpet skatt på luksusboliger er naive. Milliardærer som støtter ideen er ikke naive. Det er grenser for hvor dyrt man kan bo.

Det er forsket altfor lite på formuesskatten. Ved Senter for skatteforskning på NHH er det produsert to masteroppgaver som har fått stor medieoppmerksomhet fordi de viser at formuesskatten ikke har vesentlige negative effekter på investeringene. Gjems-Onstad skriver at han har vanskelig for å ta dette på alvor og kritiserer oss for at oppgavene ikke er publisert. Vi har aldri presentert disse analysene som noe annet enn masteroppgaver, men ligger bevisbyrden hos oss og studentene?

Kan Gjems-Onstad vise til empirisk forskning som dokumenterer hans påstander om åpenbare skadevirkninger? Kanskje Gjems-Onstad skulle hente fram professoren i seg og prøve.