Gøy med gull

Gullkort gjør ikke flyreisene enklere, bedre eller smidigere. Men det er gøy å samle poeng, skriver Victor D. Norman i DN 14. juni.

16.06.2014 - Victor D. Norman

Fra jeg var gutt har jeg samlet på alt-bilnumre, frimerker, bøker, fotballkort, fyrstikkesker, bøker, plater, miniatyrflasker, lyseblå skjorter og bøker, for å nevne noe.

Det sa seg derfor selv at jeg måtte begynne å samle på bonuspoeng da staten (av uforklarlige grunner) ifjor tillot SAS å gjeninnføre bonusopptjening på norske innenlandsruter.

Jeg har gjort det med stor begeistring. Det siste året har jeg bare i ytterste nød reist med Norwegian, og på min SAS-app har jeg daglig gledet meg over å se hvordan poengopptjeningslinjen sakte, men sikkert har nærmet seg, og så passert, kravene først til sølvkort og så til gullkort. Siden august ifjor har jeg nå registrert 72 reiser og tjent opp 84.350 poeng. Klarer jeg å holde tempoet oppe, vil jeg nesten nå diamantgrensen før sommeren er over.

Det er et slit. Skal jeg få maksimal uttelling, må jeg reise tidlig om morgenen og bestille billetten så sent at det bare er fullprisbilletter igjen. Det innebærer ikke bare at jeg må stå urimelig tidlig opp og kjempe meg frem til Flesland i morgenrushet; det innebærer også at jeg må regne med at SAS dumper meg på gate 19E på Gardermoen-ytterst ute i den midlertidige terminalfløyen. Man kan selvfølgelig hevde at det er en ekstra bonus å få en god joggetur til flytoget, men det føles ikke alltid slik ...

For returen til Bergen (nå fra gate 19F) er det lettere å forsvare fullprisbillett, ettersom den gir rett til fast track i sikkerhetskontrollen. Fast track er riktignok blitt så populært at det nå oftere er raskere å gå sammen med folket gjennom den ordinære sikkerhetskontrollen, men vi poengsankere får oss ikke til å gjøre det-vi markerer vår posisjon i fast-trackkøen.

Det har imidlertid vært verd slitet. Jeg har fått mitt gullkort, og da jeg en helg i vår skulle til Dublin sammen med en gruppe toppledere fra Sogn og Fjordane, så jeg frem til å innkassere gevinsten. Det var en gruppereise, så for en gangs skyld var jeg henvist til lavprisbillett; men med mitt gullkort skulle det nok bli en fornøyelse uansett!

Fra Bergen til Dublin med SAS må man reise via Oslo. Det ga meg sjansen til å frekventere SAS-loungen på Gardermoen. Den var riktignok full, men jeg fikk da fortært et gratis rundstykke med skinke, et glass juice og en kopp kaffe. Det er verdt ganske mye på en flyplass der serveringen forøvrig er overlatt en privat monopolist.

Den store gevinsten regnet jeg imidlertid med å høste på veien tilbake. I Dublin stilte jeg meg opp ved gullkortskranken, mens de mange toppledere fra Sogn og Fjordane var henvist til folkeskrankene. Gleden ved det varte lenge-siden skranken var betjent av en mann som kanskje var god til å håndtere gullkort, men ikke like god til å håndtere bestillinger der passasjerens etternavn hadde fått én n mer enn det skulle ha. Jeg måtte løpe for å ta igjen plebeierne fra Sogn.

Revansjemulighetene burde by seg i Oslo. Gardermoen er som kjent bygget som monument over Niels Torp-ikke som transittflyplass. Kommer man fra utlandet og skal et annet sted enn til Oslo, må man derfor sjekke inn bagasjen og gå gjennom sikkerhetskontrollen på nytt. Men pytt, hva betyr vel det når man har gullkort?

Med stor begeistring siktet jeg meg inn på gullkortskranken. Kø! Omsider fikk jeg imidlertid sendt kofferten-bare litt senere enn om jeg hadde benyttet meg av selvbetjeningsskranken-og bega meg tillitsfullt til fast-trackkøen ved sikkerhetskontrollen. Etter en lang stund var det min tur. Da ble jeg imidlertid høflig, men bestemt avvist, fordi jeg hadde billigbillett.

Jeg halte stolt frem gullkortet. «Sorry,» sa den svenske vakten; «det hjelper ikke-du har bare billigbillett.» Jeg begynte å deklamere fordelslisten ved gullkort fra SAS-appen, men til ingen nytte. «Du må kontakte SAS,» sa svensken.

Det bar tilbake til gullkortskranken, hvor det nå heldigvis var kortere kø enn sist. Da det var min tur, virket det som om ansiktsuttrykket mitt var nok-jeg fikk rask og kontant validering av boardingkortet for fast track. Da gjensto bare nok en hvilestund i fast-trackkøen før jeg omsider slapp til.

At jeg der ble trukket ut til tilfeldig kontroll, og at sikkerhetsvaktene etterpå ikke husket hvor de hadde gjort av skoene mine, var nok en ekstrabonus; men den kan neppe SAS ta æren for.

Det er flott med flybonus. Du må riktignok ikke regne med at reisen blir enklere, bedre eller smidigere, men den blir ihvertfall dyrere og (hvis andre er like heldige som meg) mer begivenhetsrik.

Og så er det gøy å samle på poeng!