Trenger vi de rike?

Globaliseringen har svekket interessefellesskapet mellom alminnelige lønnstagere og de rike. Skal vi berge det, er resepten mer skatt på kapital, mindre på arbeid, skriver professor Victor D. Norman i DN lørdag 19. juli 2014.

21.07.2014 - Victor D. Norman

Skattesystemet i Norge og de fleste andre land er ment å være utformet etter Robin Hood-prinsippet: Ta fra de rike og gi til de fattige. I praksis er det derimot omvendt. De virkelig rike betaler prosentvis langt mindre i skatt enn gjennomsnittsskatteyteren, og som debatten om formuesskatt og arveavgift viser, veier hensynet til de velbeslåtte i mange sammenhenger tyngre enn hensynet til de ubemidlede.

Hovedgrunnen til at det er blitt slik, er troen på at vi trenger de rike for at også vi andre skal få det godt. Vi tror at det svenske folkhemmet hadde vært umulig uten samspillet mellom Wallenberg-familien og sosialdemokratene, at Henry Fjords samlebånd var nøkkelen til velstand for amerikanske arbeidere, og at Hovedavtalen av 1935 mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening skapte det økonomiske grunnlaget for den norske velferdsstaten.

I forlengelsen av dette, tror vi også at det vil gi gevinst til oss alle om John Fredriksen flytter hjem, og at vi alle kommer til å tape om Kjell Inge Røkke eller Stein Erik Hagen skulle ta med sine formuer og flytte til utlandet.

Det er ikke bare folk flest som tenker slik - generasjoner av økonomer er oppflasket på teori som sier at vekst i reallønnen for folk flest skyldes at bedriftseiere over tid utvikler og tar i bruk bedre teknologi og investerer i mer produksjonsutstyr. Begge deler forutsetter at det er lønnsomt for eierne, og at de har den kapitalen som trengs. Ergo vil det skade folk flest om vi beskatter eierne høyt.

Den franske økonomen Thomas Pikettys bok om kapital i det 21. århundre er derfor kommet som et sjokk på mange. Hans hovedtese er at interessefellesskapet mellom de rike og oss andre nok var en realitet i deler av forrige århundre, men at dette i en større historisk sammenheng var et unntak - ikke regelen. Ulikhetene mellom rike og fattige er allerede blitt større igjen, og de vil uavvendelig bli enda større i tiårene fremover.

Pikettys bok er interessant og leseverdig. Uansett hva man måtte mene om analysen og prognosen (- og jeg personlig vil ikke gå god for noen av delene), er den en viktig påpekning av de fordelingsutfordringene vi må håndtere om vi skal videreføre en samfunnsmodell basert på interessefellesskap mellom rike kapitaleiere og mindre velstående arbeidstagere.

La meg være litt mer konkret. Både teknologiutviklingen og globaliseringen de siste 20-30 årene har gitt oss i den rike del av verden store gevinster. Tallene til Piketty og andre viser imidlertid at gevinstene - i hele den rike del av verden, men mest i USA - har vært alvorlig skjevfordelt. Kapitaleiere og lønnstagereliten har stukket av med mer enn 100 prosent av gevinsten, mens de med midlere og lavere inntekter har tapt. Kaken er altså blitt større, men de minste kakebitene er blitt enda mindre.

Det er ikke noe merkelig at det er blitt slik. Ta globaliseringen som eksempel. Integrering av Kina og India fører etterhvert til bortimot en fordobling av tilbudet av arbeidskraft i verdensøkonomien. Mindre knapphet på arbeidskraft, og tilsvarende større knapphet på kapital, måtte nødvendigvis føre til press nedover på lønningene ide rike landene, og gjennom det også til høyere avkastning på kapital.

Selv med en netto samlet gevinst for de rike landene, har globaliseringen derfor slått en kile i interessefellesskapet mellom de som eier mye kapital (herunder de med kunnskapskapital) og alminnelige lønnstagere.

Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at interessefellesskapet har avgått ved døden. Kaken er blitt større, så det er fullt mulig å gi alle en større bit enn før. Det nye er bare at dette ikke skjer automatisk - vi må ta noe frade største kakestykkene og legge til de minste.

I klartekst betyr det at interessefellesskapsmodellen kan overleve hvis vi klarer å flytte noe av skattebyrden fra vanlige lønnsinntekter til skatt på kapitalinntekter eller skatt på kapital.

En slik omlegging må selvfølgelig skje med omhu, slik at det ikke svekker incentivene til å prøve å bli rik. Den viktigste drivkraften for økonomisk vekst er innovasjon og kunnskapsutvikling, og sterke økonomiske incentiver er den beste garantien for begge deler. Det må derfor være lov å bli rik, og vi er tjent med å behandle de som allerede er rike så pent at de kan stå som eksempler på hva som er mulig.

Tall for de rikes formue og inntekt tyder heldigvis på at vi kan gå et godt stykke i skattlegging før innovasjonsincentivene står i fare.