De bekymrede

Oljen er en uutømmelig kilde til bekymring for dem som liker å se mørkt på tingene. Nå har hollandsk syke gjenoppstått som «todelt økonomi», skriver professor Victor Norman i DN 15 februar.

17.02.2014 - Victor Norman

Mine nærmeste klager over at jeg har en velutviklet evne til å bekymre meg.

Jeg er sikker på at det kommer til å begynne å regne når vi skal på tur, at bagasjen ikke kommer frem når vi skal til utlandet, at kelneren kommer til å glemme bestillingen vår når vi er på restaurant, og at selv den mildeste forkjølelse vil utvikle seg til galopperende lungebetennelse. Hver femte uke er jeg dessuten overbevist om at jeg ikke kommer til å finne på noe å skrive om i DN.

I så måte er jeg typisk norsk.

Oljeformuen forvaltet fornuftig

Hva gjorde nordmenn da vi fant olje under Nordsjøen? Gikk vi ut og danset i gatene? Skrev vi diktsamlinger til oljens pris? Pyntet vi husfasadene med blomster og postbudene med røde uniformer? Erstattet vi grovbrød og fenalår med loff og foie gras?

Neida, vi skrev en stortingsmelding om de problemene oljen kunne føre med seg. Skyggene fra den har hvilt over landet siden.

Faglig sett var St.meld. nr. 25 (1973-74) et pionérarbeid om det som i internasjonal forskning senere er blitt kalt hollandsk syke: Lettjente valutainntekter fra olje eller andre naturressurser vil, hvis de blir brukt innenlands, trekke arbeidskraft, kompetanse og kapital bort fra annen konkurranseutsatt produksjon og med det gjøre oss til en nasjon av frisører, baristaer, sykepleiere og byråkrater.

Den dagen de lettjente pengene tar slutt, og vi ikke har annen valutainntjening å falle tilbake på, vil vi da være i samme situasjon som Hellas er i dag, og som Nederland angivelig var i da gassinntektene fra Groningen-feltet i sin tid tok slutt.

Frykten for hollandsk syke har siden ridd oss som en mare. Vi har studert hva som skjedde med Spania da sølvet fra Sør-Amerika tok slutt og hva oljen gjorde med Venezuela og diamantene med Angola.

Vi har kanskje til og med fått med oss påstanden om at Englands økonomiske førsteplass i verden ble ødelagt av valutainntektene fra de britiske koloniene.

All denne bekymringen har fått oss til, i det store og hele, å forvalte oljeformuen med fornuft, med Statoil og pensjonsfond og handlingsregel.

Lenge igjen av oljeeventyret

Med det burde det vel være på tide å gi de bekymrede fri?

Å neida. Hollandsk syke har nå gjenoppstått som «todelt økonomi», og med det er vi tilbake der vi startet. Oljen er en uuttømmelig kilde til bekymring for dem som liker å se mørkt på tingene.

Det beste er at de kommer til å få rett - før eller senere. Før eller senere vil oljen ta slutt eller prisene falle. Er de skikkelig heldige, kan vi til og med få en global klimaavtale som redder verden, men ikke oss.

Det bidrar imidlertid ikke særlig hverken til folkehelsen eller samfunnsøkonomien å dvele ved undergangen hver eneste dag. Det blir som sørlendingene som bruker hele sommeren til å grue seg til høsten og til slutt må ha lykkepiller for å klare seg gjennom en solskinnsdag i juli.

I det minste bør vi ha et realistisk tidsperspektiv på våre bekymringer. Oljeeventyret i Norge har foreløpig vart i 45 år. Sannsynligvis er vi bare halvveis. Isåfall vil oljealderen vare like lenge som industriens storhetstid i Norge.

Et naturlig kontrollspørsmål er derfor om det hadde vært tjenlig for folk i 1880-årene å bekymre seg for hvordan Norge skulle takle overgangen til det postindustrielle samfunn.

Det som avgjør hvor godt vi kommer til å klare oss når oljen tar slutt, er hverken hvor mange år på forhånd vi har gruet oss eller hvor mye vi rekker å spare opp underveis. Det viktige da er hvilken evne vi har til å omstille norsk realøkonomi til noe nytt.

Ulike scenarioer

Det er ikke engang sikkert vi behøver å bekymre oss for det.

I en kjent studie fra 1999 fant Jeoffrey Sachs og Andrew Warner at naturressursrike land har lavere økonomisk vekst enn land uten rikelig med naturressurser. Det er nok av eksempler - Nederland, Japan, Sveits og Singapore har alle i perioder vært veksteventyr til tross for at de er tilnærmet blottet for naturressurser.

Forklaringen er av typen «nød lærer nøgen kvinne å spinne» - altså at omstillings- og innovasjonsevne er noe man utvikler når man ikke kan hvile seg på naturrikdom.

Hvis det er riktig, er det ingen grunn til å bekymre seg for hvordan det vil gå med Norge etter oljen.

Til trøst for de bekymringsfulle kom nobelprisvinneren Edmund Phelps ifjor med en bok med et litt annet budskap. I «Mass Flourishing» mener han å vise at de korporative samfunn av den typen vi har i Norge, der alle har rett til å involvere seg i alt og der det organiserte fellesskap tar ansvar for det meste, mangler dynamikk og innovasjonskraft.

Det oljen ikke klarer å ødelegge, er det altså håp om at samfunnsmodellen vår kan klare.

Skulle ikke det være bekymringsfullt nok, kan vi alltid falle tilbake på skøytesportens fremtid.