Nullskatt og maktkonsentrasjon

Betydelige formuer er skapt eller omplassert i eiendom, der beskatningen er lavere enn terskelen på aldershjemmet. Gunnar S. Eskeland tar til orde for å øke eiendomskatten i et innlegg i DN 12. august 2014.

12.08.2014 - Gunnar S. Eskeland

Vi sliter politisk i Norge med det faktum at noen med ualminnelig høy forbruksevne og formue betaler forholdsvis lite skatt (Torbjørn Røe Isaksen i DN 11. august, og Jarle Møen i DN 8. august). Også resten av verden diskuterer skatt i lys av at kjøpekraft konsentreres, slik Krugmans og Pikettys observasjoner illustrerer.

Jeg savner to argumenter i favør av økt eiendomsskatt.

Først: eiendomsskatten er en bruttoskatt, så skatten forsvinner ikke gjennom belåning. Belånte investeringer reduserer ofte andre skatteforpliktelser, siden eiendeler og inntekt gjerne undervurderes i forhold til gjeld og rentekostnader. Dette gjelder ikke minst for eiendomsinvesteringer, og særlig når prisene eller investeringen øker.

Betydelige formuer er skapt eller omplassert i eiendom, der beskatningen er lavere enn terskelen på aldershjemmet. Bygninger utgjør gjerne halvparten av realkapitalen i rike land, så det er en bred låvedør vi har satt på vidt gap.

Høyere eiendomsskatt og reduksjon i andre skatter kan derfor redusere både det implisitte subsidiet til murstein og den fordelingsmessige skjevheten i lånesubsidier når noen kan låne mer enn andre.

Men i Norge vil økt bruk av eiendomsskatt redusere også et annet problem med maktkonsentrasjon og ineffektivitet.

Norge er tilsynelatende desentralisert, målt i offentlige finanser og oppgaver som ligger i kommunene. Men kommunenes inntekter og handlefrihet generelt er svært bundet. Større vekt på eiendomsskatt kan frigjøre potensial ved større lokalpolitisk interesse i godt miljø for næringsvirksomhet og innbyggere, effektivt tjenestetilbud, og fremadskuende lokale investeringer.

Hvorfor takker vi nei til dette?