Formuesskatten er moden for reform

Formuesskatten er lav, men vilkårlig. Også milliardærer har krav på rettferdighet, skriver professorene Jarle Møen, Guttorm Schjelderup og Terje Rein Hansen i Aftenposten.

02.05.2014 - Jarle Møen, Guttorm Schjelderup og Terje Rein Hansen

Det er vel kjent at ligningsverdien av eiendom og mange andre formuestyper er langt lavere enn de faktiske verdiene. Men hvor høy er den gjennomsnittlige skattesatsen på faktisk formue og hvor mye varierer den?

Vi har sett nærmere på den faktiske skattesatsen på formuen til 12 kjente investorer. Alle er inne på bladet Kapitals liste over de 50 rikeste i Norge. Om noen betaler høy formuesskatt, burde det være disse.

Lav skatt

Kapitals anslag for den samlede, faktiske formuen til de 12 kjendisinvestorene vi har sett på var ca. 130 milliarder kroner, og de ble til sammen 10 milliarder rikere fra 2012 til 2013.

I gjennomsnitt betalte de 0,35 prosent av den faktiske, anslåtte formuen i formuesskatt. Det er en tredjedel av den formelle satsen på 1,1 prosent i skattereglene. Gjennomsnittlig, faktisk skattebyrde er altså lavere enn det den offentlige debatten gir inntrykk av.

Et enda mer slående trekk er at skatten rammer svært ulikt. Den faktiske skattesatsen er 75 ganger høyere for den som har høyest skatteprosent i vårt utvalg sammenlignet med den som har lavest skatteprosent.

Hele familien

Bladet Kapital beregner investorenes faktiske formue, men tilordner hele familieformuen til den personen de mener kontrollerer verdiene. Vi har derfor i våre beregninger hentet fram skattetall for alle familiemedlemmer som er med på eiersiden og summert familienes samlede skattebelastning.

Beregningene er naturligvis usikre, men Kapitals tall er ifølge dem selv «det ligningslistene burde vært». Der vi har vært i tvil, har vi lagt et forsiktighetsprinsipp til grunn.

Øverst på listen over landets rikeste troner Olav Thon og Reitanfamilien. Kapital verdsatte begge formuene til ca. 25 milliarder kroner i 2012. Olav Thon betalte likevel 2,5 ganger så mye i formuesskatt som Odd, Ole Robert og Magnus Reitan tilsammen.

Thons formuesskatt utgjorde ifølge våre beregninger 0,43 prosent av hans anslåtte faktiske formue, mens Reitanfamiliens effektive skattesats var omkring 0,17 prosent. Begge deler er langt lavere enn den formelle satsen på 1,1 prosent.

Verdsettingen gir svaret

Hovedforklaringen på den skjeve skattebelastningen er at verdsettelsesreglene for formue favoriserer enkelte typer formue og lar gjeld komme til fullt fradrag.

For eksempel verdsettes eiendom langt lavere enn bankinnskudd og børsnoterte aksjer. Skattesatsen for den siste investerte kronen er derfor negativ for mange gjeldsfinansierte investeringer. Dette gir overinvestering i formuestyper som er skattefavoriserte.

Det er ikke bare urettferdig, det reduserer også effektiviteten i økonomien ved at skattereglene styrer investeringene i stedet for avkastningen for samfunnet. Når OECD har kritisert den norske formuesskatten er det først og fremst på grunn av de gunstige verdsettelsesreglene for eiendom i kombinasjon med fullt gjeldsfradrag.

Hvorfor ikke avvikle hele formuesskatten når den slår vilkårlig ut og vrir investeringene? Et argument for å beholde den er at skattesystemet ellers vil bli oppfattet som urettferdig. Det underminerer skattemoralen hvis de rikeste betaler en langt mindre andel av inntekten i skatt enn lønnsmottagere.

Tallene våre viser at flere av de aller rikeste nesten ikke betaler annet enn formuesskatt. I gjennomsnitt utgjør den 70 prosent av betalt skatt for de 12 investorfamiliene vi har undersøkt.

Skatt på bedriften

Det kan innvendes at bedriftsskatten ikke kommer med i beregningene ovenfor, men bedriftsskatten er maksimalt 27 prosent. I realiteten er den faktiske skatten vesentlig lavere på grunn av tilpasningsmuligheter. Høytlønnede arbeidstakere betaler en skatt på 47,2 prosent på den sist tjente kronen (marginalskatt) og en gjennomsnittskatt i prosent av brutto inntekt som ligger rundt 40 prosent.

Hva så med utbytteskatten? Den ble innført i 2006 for å gi likere beskatning av arbeids- og kapitalinntekt og kunne i prinsippet banet vei for redusert formuesskatt.

Men utbytteskatten i Norge rammer først og fremst nyrike entreprenører. Det skyldes at Bondevikregjeringen sørget for at de som allerede hadde store formuer da utbytteskatten ble innført fikk tilpasse seg.

I forkant av reformen ble det tatt ut enorme, ekstraordinære utbytter fra norske bedrifter. Disse ble umiddelbart skutt inn igjen som lån og egenkapital. I stedet for utbytte tar disse eierne nå ut penger gjennom tilbakebetaling av lån og nedskriving av innskutt egenkapital. Dermed unngår de utbytteskatt.

Denne gavepakken til de med «gamle penger» er det ikke mulig å rette opp gjennom nye reformer. Økt eiendomsskatt vil være et skritt i riktig retning, men det kan ikke fullt ut erstatte formuesskatt og den kan ikke gjøres omfordelende i tilstrekkelig grad.

Mulig løsning

Formuesskatten slik den nå er utformet skaper problemer for enkelte kategorier næringsdrivende. Det kan løses. Hvis regjeringen er spesielt bekymret for eiere av små- og mellomstore bedrifter, kan den for eksempel frita disse for formuesskatt ved å heve bunnfradraget med noen 10-talls millioner.

Debatten om formuesskatt må dreies fra å være en «for eller mot»-debatt til å bli en debatt om hvordan formuesskatten kan forbedres.

Det finnes gode argumenter for å beskatte formue, men det finnes ikke gode argumenter for at den effektive formuesskattesatsen skal variere med en faktor på 75. Det skader økonomien.

Dessuten har også milliardærer krav på rettferdighet.