Salig er konjunkturene

Kronikk: Det er et lands naturlige forutsetninger som avgjør hvilke næringer det skal satse på, ikke konjunkturstyring. Og det hjelper ikke med små svingninger dersom man ikke har noe skikkelig å svinge rundt, skriver Øystein Thøgersen og Petter Osmundsen i Dagens Næringsliv 24. september 2012.

26.09.2012 - Øystein Thøgersen og Petter Osmundsen

I et innlegg i DN 20. september stiller Alf Holmelid, næringspolitisk talsperson i SV, spørsmål ved hvor dominerende vi skal la petroleumsnæringen bli, gitt at den er sterkt konjunkturutsatt. Dette er et legitimt spørsmål og konjunkturutfordringene ved oljebransjen skal ikke bagatelliseres.

Debatten i den senere tid har imidlertid vært ufullstendig ved at den i all hovedsak dreier seg om makroøkonomi. Land må først og fremst satse på de næringer der de har de beste forutsetninger.

Å stabilisere økonomien er utvilsomt viktig, men det er også andre hensyn innen offentlig politikk. Å sikre inntekter til velferdsstaten et ett av dem.

Petroleumsindustrien sikrer store verdier til fellesskapet og må gis stabile rammevilkår for at dette skal fortsette.

Fallende produksjon truer kapasitetsutnyttelsen innen behandling og transport av olje og gass, og det er viktig at produksjonen opprettholdes.

Makroeffektene av petroleumsnæringen er mer sammensatt enn det som fremkommer i debatten. Andre norske eksportnæringer, som fisk og aluminium, er også sykliske, og vi har hatt bobler i ikt-næringen. Man kan ikke bare se på petroleumsnæringen isolert, men også aktiviteten i det øvrige næringslivet.

I dag bidrar aktiviteten i oljenæringen til å dempe effekten av tilbakegang i andre næringer forårsaket av sviktende eksportmarkeder. Det vil imidlertid ikke alltid være slik, så dette er ikke en problemstilling med entydig svar.
De store inntektene fra petroleum muliggjør også en jevn aktivitet i offentlig sektor, og muligheter for motsyklisk finanspolitikk. Det er en mulighet andre land ikke har i dagens situasjon.

Oljeinntektene har videre gjort det mulig å bygge opp et oljefond som har diversifisert nasjonalformuen gjennom investeringer i de fleste bransjer internasjonalt og dermed redusert vår eksponering mot et fåtall råvarepriser
Dersom man ønsker å redusere oljeeksponeringen ytterligere, er det mest nærliggende å ta oljeselskaper ut av oljefondets portefølje.

Problemet med ønsket om finstyring av økonomisk aktivitet ut fra makrohensyn, er at det ikke virker.

Prosjektene i petroleumsnæringen er meget langsiktige og med lange tidsintervaller fra en beslutter iverksettelse til virkningene kommer på investeringer. Det tilsier at politiske og administrative beslutninger om å begrense aktivitets- nivået, kan få fullstendig uberegnelige virkninger på konjunkturene.

Ergo vil forslag om planøkonomisk aktivitetsstyring få
- negative virkninger på næringens rammebetingelser og aktivitet (og dermed et svekket grunnlag for velferdsstaten)
- virkninger på konjunkturene som er helt tilfeldige med hensyn til timing, dosering og treffsikkerhet.

Tiltakene kan altså vise seg å være destabiliserende.