Høyre og de superrike

Kronikk: Høyre ønsker å fjerne formuesskatten. Partiet må klargjøre hvordan det samtidig har tenkt å forhindre at de superrike blir nullskatteytere, skriver professor Guttorm Schjelderup i en kronikk publisert i Dagens Næringsliv 26. oktober, 2012.

30.10.2012 - Guttorm Schjelderup

I mediedebatten i etterkant av at skattelistene for 2011 kom det frem at Kjell Inge Røkke ville få 99,5 prosent i skattelette hvis formuesskatten ble fjernet.

Konfrontert med dette uttalte Høyres Jan Tore Sanner til media at en fjerning av formuesskatten måtte kobles mot andre finanspolitiske tiltak.

Spørsmålet velgerne burde være opptatt av, er hva slags «andre» tiltak det er.

Skal arveavgiften fjernes? Hva er i så fall fordelingseffekten av det?

Skal man øke eiendomsskatten for å finansiere bortfallet av formuesskatten? Kan det i så fall være de superrike som tjener mest på det?

Sanner uttalte også at Høyres motstand mot formuesskatt er basert på at Høyre ser på skatten som en særskatt på norske arbeidsplasser. Dersom det er ønsket om høyere sysselsetting som er målet, kan det tenkes at en lettelse i andre skatter (for eksempel arbeidsgiveravgiften) kan ha en større effekt.

De fagøkonomiske argumentene for å fjerne formuesskatten er derfor ikke godt begrunnet. Og det er heller ingen ny problemstilling at fordelingspolitikken har en kostnadsside knyttet til økonomisk vekst og arbeidsplasser. Utfordringen er å minimere kostnadene knyttet til de fordelingspolitiske ambisjonene.

Skattelistene for 2011 viser at de rikeste ikke betalte særlig inntektsskatt, og at dersom formuesskatten ble fjernet ville mange av de som kalles superrike bli tilnærmet nullskattytere.

At de rikeste ikke betaler inntektsskatt, er ikke merkelig. Deres inntekt stammer i all hovedsak fra kapital. De superrike betaler skatt på sin kapitalinntekt i hovedsak gjennom to kanaler.

De eier bedrifter som betaler skatt. Det er en indirekte skattebetaling, selv om den skjer på bedriftens hånd.

De betaler skatt på utbytte som overstiger den delen av utbyttet som er skjermet for utbytteskatt.

De rike betaler relativt lite i utbytteskatt av to grunner. For det første har noen superrike så store aksjeinvesteringer at de ikke trenger å ta ut utbytte ut over den skattefrie delen. Dernest har mange tilpasset seg slik at om de skulle trenge mer utbytte vil de kunne få tilført midler uten å betale utbytteskatt i mange år fremover. Det siste må forklares nærmere.

Dagens skattesystem så sitt lys i 1992 og er ofte omtalt som det duale skattesystemet. Med det mener man at all kapitalinntekt skattlegges flatt med 28 prosent, og at de fordelingspolitiske ambisjonene ivaretas gjennom progressiv skatt på lønnsinntekt.

For å skattlegge de som arbeidet i egen bedrift ble det i 1992 innført en delingsmodell hvor eiere som jobbet i bedriftene fikk beregnet en personinntekt som ble progressivt skattlagt dersom de var aktive eiere (det vil si eide minst to tredjedeler av aksjene).

Det ble raskt klart at mange bedriftseiere unngikk skatten på personinntekt ved å selge seg ned slik at de eide mindre enn to tredjedeler av aksjene. Dette kombinert med fravær av utbytteskatt var en vesentlig grunn til at man innførte utbytteskatt i 2006.

Imidlertid ble denne skatten annonsert i god tid av Bondevik II regjeringen, slik at de rikeste kunne tilpasse seg. Det gjorde de ved å ta ut ekstraordinært store utbytter, for så å skyte disse inn som ny aksjekapital i selskapene sine. Siden innbetalt aksjekapital kan tas ut uten beskatning, skapte man seg derved en buffer mot fremtidig utbytteskatt.

Fortsatt vil det i mange år være kake igjen etter denne festen.

Som velgermagnet kan formuesskatten være et velgertaktisk vådeskudd hvis den i hovedsak fremmer økonomien til noen få rike, som i tillegg blir nesten nullskattytere. Slikt utfordrer folks rettferdighetssans, og denne effekten er trolig større enn en eventuell irritasjon over formuesskatten hos middelklassen som er de som finansierer velferdsstaten i Norge.

Skatteøkonomer er opptatt av at skattesystemet er robust og langsiktig utformet.

Skattereformene i 1992 og 2006 kan lære oss minst to ting. For det første at det norske (duale) skattesystemet har noen fordelingspolitiske utfordringer som ikke er lette å ordne opp i uten at man reformerer hele systemet.

Dernest at spesielt de rikeste er mer tilpasningsdyktige enn hva politikere og departement forutser.

Valget i 2013 kan fort bli et valg hvor skatt betyr mye. Derfor er det viktig å få på bordet hvilken finanspolitisk pakke Høyre og andre som vil fjerne formuesskatten, ser for seg for å unngå at mange superrike samtidig blir nullskattytere.