En forgylt regel?

Er handlingsregelen en velbrunnet regel eller bare en vilkårlig krittstrek? Victor D. Norman kommer med sitt innspill i debatten i DN 3. mars.

12.03.2012 - Victor D. Norman

Statsministeren får handlingsregelen til å fremstå mer som en vilkårlig krittstrekk enn en velbegrunnet regel for fordeling av oljeformuen. Hva er egentlig handlingsregelen?

Er den en regel for innfasing av oljeinntekter i økonomien i et tempo og på en måte som gjør at virkningene for annet næringsliv blir håndterlige? Er den en velbegrunnet regel for rettferdig fordeling av oljeformuen mellom nålevende og fremtidige generasjoner? Eller er den bare en vilkårlig krittstrek uten annen funksjon enn den ranglen små barn holder seg fast i når de stabber omkring på egen hånd for første gang?

Jeg har lenge trodd at den var en blanding av de to første. Etter å ha hørt Jens Stoltenbergs svar til Øystein Olsen etter sentralbanksjefens årstale, er jeg imidlertid i tvil.

Ved første blikk virker handlingsregelen tilforlatelig. Fordi petrofondet (SPU), og med den bruken av oljeinntekter innenlands, vokser i takt med oljeproduksjonen, gir regelen en gradvis innfasing av oljeinntekter i norsk økonomi. Med det skulle presset på annen konkurranseutsatt virksomhet bli tilsvarende gradvis og moderat. Fordi bruken begrenses til anslått realavkastning av fondet, vil vi aldri spise av selve fondet; så bruken skulle i prinsippet kunne fortsette til evig tid.

Så hvorfor tvilen?

La meg ta innfasingen først. Med handlingsregelen vil fondet, og med det bruken hjemme, vokse sterkt når oljeproduksjonen er stor og prisen på olje er høy; mens den vil vokse svakt når produksjonen er liten eller prisen lav. Det betyr at pengebruken innenlands øker mest i de periodene da det er bonanza i oljenæringen og oljerelatert virksomhet - altså i de periodene da annet næringsliv er utsatt for sterkest konkurranse fra oljesektoren.

Sett med konkurranseutsatt næringslivs øye innebærer altså handlingsregelen at vi fyrer mest når det er varmt. Da er det ikke rart at vi etter ti år med handlingsregel har fått et lønnskostnadsnivå som er 50 prosent høyere enn i våre konkurrentland.

Er regelen bedre når det gjelder fordeling mellom generasjoner?

Et godt prinsipp for mellommenneskelige forhold er den gyldne regel: Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Er handlingsregelen i tråd med det?

Umiddelbart virker det som om svaret er ja. Bruker vi mer enn realavkastningen på fondet, blir det mindre igjen til fremtidige generasjoner; og da gjør vi noe vi ikke ville at tidligere generasjoner skulle gjøre mot oss. Bruker vi (og fremtidige generasjoner) mindre enn avkastningen, vil fondet vokse til evig tid - uten at noen noensinne får full glede av det. Da blir handlingsregelen bare en regel for evig forsakelse.

Et øyeblikks refleksjon tilsier imidlertid en justering. Den gyldne regel kan umulig gjelde generasjoner - den må gjelde individer. Blir det flere av oss over tid, må vi derfor sørge for at fondet vokser slik at formuen per innbygger blir konstant. Isåfall må regelen være at hver generasjon kan bruke avkastningen minus befolkningsveksten.

Neste spørsmål er hvilken avkastning. I dag er statens Pensjonsfond utland investert i en blanding av rentebærende papirer, aksjer og eiendom. Vi har valgt dette fordi forventet avkastning er høyere på en slik portefølje enn den er på tryggere plasseringer. I det ligger imidlertid at også risikoen er høyere. Bør avkastningen justeres for det?

Svaret er opplagt ja. Hvis vi i dag bruker mer fordi forventet avkastning er høyere fordi porteføljen er mer risikofylt, betyr det at vi som lever nå høster den forventede gevinsten og overlater risikoen til dem som kommer etter oss. Det er selvfølgelig fristende, men formålet med regelen er nettopp å motstå fristelser.

En velbegrunnet handlingsregel innebærer derfor at vi hvert år skulle bruke realavkastningen justert for risiko og befolkningsvekst.

Det store spørsmålet blir derfor om det er det samme som fire prosent.

Øystein Olsen mener nei og begrunner det med at avkastningen på fondet hittil bare har vært på 3,2 prosent og at utsiktene for verdensøkonomien i tiårene fremover synes dårligere enn de gjorde for ti år siden. Han kunne like gjerne ha begrunnet det med historiske tall. Det nærmeste vi kommer risikofri plassering i verden de siste 150 årene må være amerikanske statsobligasjoner. I perioden 1870 til 2005 ga de en gjennomsnittlig realavkastning på i underkant av tre prosent. Alt utover det kan egentlig betraktes som risikopremie. Når Statistisk sentralbyrå samtidig anslår befolkningsveksten i Norge frem til 2060 til i gjennomsnitt 0,7 prosent pr år, burde isåfall innenlandsk bruk begrenses til 2,3 prosent av fondet.

Jens Stoltenberg mener allikevel ja og begrunner det med at han fortsatt tror på de tallene Øystein Olsen og han så på for ti år siden, og dessuten (som han selv sa) er jo fire prosent bare et tall...

For ikke å si en rangle. En forgylt sådan.