Et teknisk tilbakeskritt

Kronikk Den politisk motiverte satsing på sykkelen får av og til komiske uttrykk, skriver professor Rögnvaldur Hannesson i sin spalte på E24 22. mai.

23.05.2012 - Rögnvaldur Hannesson

Tekniske fremskritt er nøkkelen til vår velstandsutvikling. De er av mange slag. Kunstgjødsel, insektmidler og maskiner gjør det mulig å produsere mat til en voksende verdensbefolkning ved å forvandle store jordområder til massive monokulturer. Datateknologi har revolusjonert kommunikasjonene. Olje- og bensinmotorer har revolusjonert transporten.

Det var en tid da politikerne tok mål av seg til å gjøre bilen til allemannseie. Den doningen skulle ikke bare forbeholdes rikfolk; også alminnelige mennesker skulle få gleden av den mobilitet som bensinmotoren brakte med seg. Det skjedde i Norge for mer enn en generasjon siden, og politikerne var med rette stolte av hva de hadde fått til.

Noen av vår tids politikere er imidlertid opptatt av noe annet. De har kjøpt dommedagsprofetiene til FNs klimapanel og tatt mål av seg til å få ned utslippene av karbondioksid. Men det viser seg ikke å være så enkelt som de trodde. Et tiltak som virkelig ville monne for Norges vedkommende er å stenge ned olje- og gassproduksjonen. Realismen i det forslaget trenger vi ikke å drøfte videre.

Så hva gjør man da? For noen synes biltrafikk å være en opplagt skyteskive. Den lite konkrete, nylig fremlagte Klimamelding har foreslått at vi sykler mer. Dette pusleriet illustrerer for så vidt godt at dersom vi gjorde noe som monner med klimagassutslippene, måtte vi gå tiår tilbake i bekvemmelighet og livsstil.

I syklingens klimaregnskap må vi også ta høyde for at vi puster litt hurtigere når vi tramper på sykkelen enn når vi sitter i bilen. Den største innsats enkeltindividet kunne gjøre for å få ned utslippene av karbondioksid er å slutte å puste. Men det har jo selvsagt også andre virkninger.

Det var en tid da sykkelen representerte et teknisk fremskritt. På sitt vis økte den mobiliteten for dem som ikke hadde annet enn apostlenes hester å ta seg frem med. Unge jenter falt for gutter som hadde en sykkel. En sykkelklemme rundt buksebenene var et statussymbol. Men det var lenge siden. I mellomtiden kom bensinmotoren. Og nå er vi altså kommet dithen at et offentlig dokument eksplisitt går inn for et teknisk tilbakeskritt til sykkelens glansdager.

Den politisk motiverte satsing på sykkelen får av og til komiske uttrykk. De som reiser til og fra Bergens flyplass har merket seg et strålende eksempel. For en tid siden satte man i gang med å grave langs veien ut til Flesland. I nærmere to år måtte vi kjøre slalåm mellom jordhauger og provisoriske trafikkskilt. Min første tanke var at nå kommer den endelig, den tiltrengte siste biten av firefeltsveien ut til Flesland. Som seg hør og bør ble det satt opp et informasjonsskilt. «Gang- og sykkelsti» stod det.

Nå ligger den der i all sin prakt, en gedigen gang- og sykkelsti på under to kilometer. Men syklistene lar vente på seg. Trodde man kanskje at bergenserne i hopetall ville kjøpe seg tandemsykler med tilhenger for å kunne sykle ut til Flesland neste gang de drar på ferie med kona? Jeg var et øyeblikk inne på tanken, men slo den fra meg. Det later til at de fleste har gjort likedant. Derimot har jeg en sjelden gang sett folk med rullekoffert på vei fra Scandic Hotell ut til lufthavnen. De får god plass på den nye gang- og sykkelsti.

Det er nok ikke helt enkelt å bygge ut nye sykkelstier i fra før trange gater og veier hvor det er mest behov for dem. Og muligens skjønner utbyggerne at det ikke er så viktig uansett hvor disse sykkelstiene bygges. Verken vær eller topografi spiller med på lag for å gjøre Bergen til en sykkelby. Det viktige er å få brukt øremerkede penger. Så kan man gjerne smøre asfalten ut over bondelandet.