På den lille manns bekostning

Debatt. Det er typisk den lille mann som rammes av den dypt urettferdige rettspraksisen ved utmåling av erstatning. Trolig må korrektivet komme fra utlandet, skriver Petter Bjerksund og Gunnar S. Eskeland, i Dagens Næringsliv 21. april.

23.04.2012 - Petter Bjerksund og Gunnar S. Eskeland

Vanligvis er det storsamfunnet som må utbetale en erstatning: Det offentlige når en skog eller et jorde skal eksproprieres; et forsikringsselskap eller en arbeidsgiver når en malerlærling har falt ned fra en stige og ødelagt ryggen.

Kjernen i erstatningsretten er at skadelidte ikke skal komme økonomisk dårligere ut med skaden enn om skaden ikke var inntruffet. Erstatningsbeløpet skal i prinsippet reflektere verdien av tapte fremtidige inntekter samt andre ulemper. Men typisk slipper storsamfunnet mye billigere unna.

For skadelidte kan dette se ganske stygt ut. Den uheldige malerlærlingen vil trolig bli avspist med tyve ganger sin inntekt etter skatt. Dette er resultatet når kapitaliseringsrenten (den antatte bankavkastningen) settes så høyt som fem prosent, og man «glemmer» at et ungt menneske nok kunne regne med stadig økende arbeidsinntekt.

Dessuten er det slik at en fremtidig skattebelastning oppstår når lærlingen plasserer erstatningen i banken. Men Høyesterett kompenserer ufullstendig for denne skattebelastningen ved å anføre: «Erfaringsmessig er det etter min mening normalt ikke slik at en skadelidt plasserer hele erstatningen i bank» (Ølbergdommen).

Som økonomer har vi problemer med at Høyesterett og rettspraksis baserer de to erstatningsutmålingene på uforenlige forutsetninger, særlig på bakgrunn av at begge går i malerlærlingens disfavør.

For oss er det underlig å lese sentrale rettsavgjørelser. Rettspraksis reflekterer en mangelfull forståelse og interesse for økonomiske resonnementer. Det egentlige formålet med erstatningen og kjernen i erstatningsretten later til å være av underordnet betydning.

Dessverre ser Høyesterett ut til å ha malt seg selv inn i et hjørne slik at den knapt kan forventes å korrigere seg selv. Høyesterett har langt på vei erkjent dette når førstvoterende i Ølberg-dommen uttaler: «Jeg bemerker for øvrig at det etter min mening kan anføres gode grunner for at kapitaliseringsrenter ved erstatningsutmåling burde fastsettes ved lov eller forskrift.»

Denne dommen ble avsagt i 1993, men hverken lovgivende eller utøvende myndigheter har tatt imot denne invitasjonen.

Det er godt mulig at den selvtilfredse staten, herunder parlamentarikere og sterke fagdepartementer, ikke ser seg tjent med å understøtte et forslag som kunne ha endret dagens rettstilstand.

Kanskje er våre folkevalgte politikere mer lydhøre for fagdepartementer, kommuner og finansindustriens lobbyister enn det en mer prinsipiell betraktning skulle tilsi?

Kanskje må den norske stat, slik vi har opplevd på noen andre områder, få korrektiv fra internasjonale institusjoner. Det som skal til, kan være at en skadet malerlærling eller en ekspropriert småbonde tar saken sin videre til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Hvis storsamfunnet - et forsikringsselskap eller staten eller en kommune - skal filleristes for å ha tråkket på den lille mann i årevis, så skjer det nok ikke i Høyesterett.