Må vi ha det vondt?

Kommentar. Økonomer kritiseres vanligvis for å foreskrive ubehagelig medisin. Denne uken kritiseres vi for det motsatte, skriver Victor D. Norman i Dagens Næringsliv 31. mars.

10.04.2012 - Victor D. Norman

Det er ikke økonomers oppgave å gjøre seg populære. Når Stein Ringen og Kjetil B. Alstadheim i DN denne uken begge går til frontalangrep på økonomer i sin alminnelighet, og på Paul Krugman og Michael Hoel i særdeleshet, er det derfor ikke noe oppsiktsvekkende i det. Men retningen er oppsiktsvekkende: Økonomenes medisin er ikke besk nok.

Tematisk skriver de to om helt forskjellige ting.

* Ringen hevder at vi økonomer, med Paul Krugman i spissen, har tatt feil når det gjelder krisen i Europa og at det nå er tydelig for alle at dagens helt heter Angela Merkel.

* Alstadheim mener at Michael Hoel og andre økonomer er gledesdrepere i klimadebatten fordi vi ikke har tro på lokal klimapolitikk.

La meg begynne med krisen i Europa. Det er riktig at europolitikerne, med fru Merkel i spissen, har klart å roe finansmarkedene - i hvert fall i denne omgang. Men var det en stor prestasjon?

EU-landene står for nesten en fjerdedel av all produksjon av varer og tjenester i verden - mer enn USA og nesten tre ganger så mye som Kina. Med rett til å beskatte denne verdiskapningen er det ingen andre på kloden som har større finansielle muskler enn myndighetene i Europa. At EU-landene, når de omsider fikk somlet seg til å bruke musklene, har klart å gjenopprette finansiell stabilitet, er derfor omtrent like oppsiktsvekkende som om Anders Aukland skulle slå meg i langrenn.

Skal en finne ut hvem som har hatt rett når det gjelder krisen i Europa, må en flytte blikket fra finansmarkedene til realøkonomien. Der ser man de virkelige konsekvensene av politikernes påståtte suksess: Samlet produksjon av varer og tjenester faller, arbeidsledigheten har passert ti prosent på vei oppover; og det er tilnærmet kollaps i Hellas og Portugal.

Forskjellen mellom økonomer og politikere i synet på eurokrisen går ikke på behovet for innstramming og hestekur i sør - det behovet er åpenbart. Forskjellen går på om det trengs noe mer. Det mange økonomer har ment, og fortsatt mener, er at innstramming i sør må kombineres med ekspansiv politikk i nord.

Når tyskerne selv etterspør nesten fem-seks prosent mindre enn de selv produserer, og regnestykket i utgangspunktet bare går i hop fordi resten av eurosonen lever over evne, må ensidig innstramning i sør med nødvendighet føre til realøkonomisk elendighet.

Det blir, som Olivier Blanchard i IMF har sagt, som å prøve å få opp farten med bremsene på.

I tillegg mener mange av oss, med Paul Krugman i spissen, at euroen i seg selv er et problem fordi den fratar søreuropeiske land muligheten til å få ned kostnadsnivået ved å devaluere. Man må tro på egenverdien av selvpinsel for å mene at streiker og gatekamper er å foretrekke. Det gjør de fleste økonomer heldigvis ikke.

Vi har heller ikke tro på selvpinsel i klimapolitikken, noe Kjetil B. Alstadheim synes er trist. Han mener, inspirert av Erik Solheim, at Michael Hoel og andre klimaøkonomer ikke viser tilstrekkelig begeistring for ideen om at Norge, Sverige og andre land bør gå foran som gode eksempler i redningsekspedisjonen for verdens klima.

Hvorfor skulle de være begeistret for det? Klimaproblemet er globalt, og det finnes en enkel og god global løsning: En avtale om tak på utslippene, nasjonale utslippskvoter som i sum svarer til taket, og fri omsettelighet av kvotene. Da vil det være unødvendig med lokale tiltak - prisen på utslipp vil gi forbrukere, bedrifter og myndigheter de nødvendige incentiver til å endre forbruksmønstret, utvikle ny teknologi og erstatte fossilt brensel med andre energibærere.

Uten en avtale er det ikke håp. Erik Solheim, Kjetil B. Alstadheim og andre må gjerne innbille seg at det monner om vi reduserer våre utslipp, og at det hjelp om vi går foran med et god eksempel, men vi har ingen holdepunkter for å tro at så tilfelle.

Jamen, det kan da ikke skade?

Joda, det kan det. Det kan gi folk inntrykk av at det finnes alternativer til en global avtale og med det gi mindre press på media, miljøorganisasjoner, politikere, embedsverk og andre til å intensivere arbeidet for få til en klimaavtale.

En av grunnene til at klimaforhandlingene har strandet, er uenighet om fordeling av kvotene. Forhandlingene kommer ikke videre før vi i den rike del av verden er villige til å gi mer til Kina og India. Presset på oss for å gjøre det, blir mindre hver gang Erik Solheim eller andre gir inntrykk av at det finnes alternativer til en avtale.

Lokal klimapolitikk kan gi oss bedre samvittighet og få oss til å sove bedre om natten. Nettopp derfor bør vi avstå fra det.