Ensidig utvalg

Debatt. Matkjedeutvalget neglisjerer etablert kunnskap. Dermed blir analysen mangelfull, ensidig og gir gale konklusjoner, spesielt når det gjelder forbrukernes interesser, skriver økonomiprofessorene Nils-Henrik M. von der Fehr, Tommy Staahl Gabrielsen og Lars Sørgard.

16.04.2012 - Nils-Henrik M. von der Fehr, Tommy Staahl Gabrielsen og Lars Sørgard.

Einar Steensnæs, leder av Matkjedeutvalget, skriver i Dagens Næringsliv 8. februar at vi har misforstått utvalget. Bent Sofus Tranøy, medlem av det samme utvalg, følger opp i Dagens Næringsliv 9. februar med å skrive at vi økonomer ikke er villige til å lære av andre disipliner.

Vi har tatt på alvor utvalgets opptatthet av dagligvarekjedenes makt og forslaget om en lov om god handelsskikk som skal bøte på det utvalget anser som et maktproblem. Hvis en slik lov skal ha et reelt innhold, vil den uvergerlig føre til en annen maktfordeling enn den man ellers ville ha hatt.

Problemet med Matkjedeutvalgets analyse er ikke at man har et kritisk blikk på kjedenes makt eller at man bringer inn nye betraktningsmåter, men at man neglisjerer etablert kunnskap. Dermed blir maktanalysen mangelfull, ensidig og den leder til gale konklusjoner, spesielt når det gjelder forbrukernes interesser.

Nye betraktningsmåter, enten de er hentet fra statsvitenskap eller andre samfunnsfag, kan ganske sikkert berike økonomiske analyser. Det er likevel vanskelig å se at Matkjedeutvalgets metode representerer noe egentlig nytt.

Tranøy trekker frem butikkjedenes mulighet til å påvirke leverandørenes markedsadgang - «portvoktermakt» - og deres strategier for å influere på kundenes valg - «regimakt». Den som kjenner den økonomiske faglitteraturen, vil vite at disse momentene er vel kjent og mye studert. Når utvalget neglisjerer denne litteraturen, mister det av syne forhold som er avgjørende for hvordan og i hvilken grad momentene påvirker priser og vareutvalg.

Matkjedeutvalget nøyer seg med å konstatere at kjedene har makt, og at det er indikasjoner på at de bruker den på en ufin måte overfor leverandørene. Indikasjonene finner utvalget i uttalelser fremkommet i anonyme intervjuer. Utvalget gjør ikke noe egentlig forsøk på å måle hvor omfattende problemet er eller hvilke konsekvenser det får. Tranøy har rett i at det er metodiske utfordringer knyttet til slike målinger, men det betyr ikke at de er umulige eller unyttige. Uten slike målinger mangler det kunnskapsmessige grunnlaget for å vurdere behovet for nye tiltak rettet mot kjedenes maktbruk.

Matkjedeutvalget mangler ikke bare et empirisk grunnlag for sine forslag, det har heller ingen virkelig analyse av hvilke konsekvenser de vil få for forbrukerne. Utvalget har en idé om at hvis det blir bedre balanse i maktforholdet mellom leverandører og dagligvarekjeder, vil det være til forbrukernes beste. Det er ingenting i utvalgets analyse som gir grunnlag for en slik konklusjon, snarere tvert imot.

Tranøys eksempel illustrerer utvalgets mangelfulle analyse. Han hevder at portvoktermakten og regimakten gir den enkelte butikk en form for monopolstilling overfor sine kunder. Denne stillingen gir «rom ... ikke bare for å presse på pris, men også for mindre aktverdige forhold» og begrunner således loven om god handelsskikk. Men selv om loven begrenser kjedenes makt over leverandørene, vil den ikke påvirke kjedenes makt over forbrukerne. Kjedene vil derfor kunne overvelte på kundene dårligere innkjøpsbetingelser som følge av leverandørenes økte makt.

Det eneste som kan avhjelpe problemet, er å iverksette tiltak som øker konkurransen mellom butikkene.

Eksemplet illustrerer også hvorfor argumentasjonen til Steensnæs fører galt avsted. Han hevder at Matkjedeutvalget ikke vil frata kjedene makt, bare forhindre at den øker fordi «en videre maktkonsentrasjon på sisteleddet i matkjeden [ikke] er uten problemer». Det er for så vidt irrelevant for vårt poeng om formålet er å svekke kjedenes makt eller å forhindre at den øker. Det vi forsøkte å få frem, var at tiltak som påvirker maktforholdene mellom leverandører og kjeder, ikke har noen direkte betydning for kjedenes makt i sisteleddet. Dessuten vil tiltak som begunstiger leverandørene på kjedenes bekostning, gjøre at prisene til forbrukerne blir høyere enn de ellers ville ha vært.

Steensnæs avslutter sitt innlegg med å hevde at Matkjedeutvalgets forslag ikke er spesielt radikale. Det er riktig at man i noen andre lands lovgivning gjenfinner enkeltstående elementer i utvalgets forslag. Etter hva vi kjenner til, er det imidlertid ingen som har gått så langt som vi ville gjøre her i landet dersom vi skulle følge utvalgets forslag fullt ut. Vår anliggende var uansett ikke først og fremst at forslagene er radikale, men at de ikke vil gi de resultater som utvalget påstår.