Det norske uføret

Kommentar: Den norske modellen er en modell for hardhendt sortering i vinnere og tapere. Taperne fortjener at vi prøver nye veier for å komme oss ut av uføret, skriver Victor D. Norman i Dagens Næringsliv lørdag 5. november 2011.

05.11.2011 - Victor D. Norman

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har nettopp lagt frem en jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Ære være henne for det.

Det er imidlertid litt paradoksalt at det skulle være behov for en slik jobbstrategi nå - ti år etter at den daværende Stoltenberg-regjeringen undertegnet avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. Det er faktisk mer enn et paradoks. Det er en knusende dom.I ti år har en masse ivrige, velmenende og dyktige personer i bedrifter, kommuner, arbeidslivssentre og organisasjoner jobbet for å få ned sykefraværet, redusere utstøting og hjelpe flere inn i norsk arbeidsliv. På enkeltbedrift- og enkeltpersonnivå kan de vise til mange solskinnshistorier. Samlet sett har det imidlertid vært et slag i luften.

Sykefraværet er litt lavere enn det var for ti år siden, men mesteparten av reduksjonen kom da man for noen år siden ryddet i listene og flyttet folk over fra listen over langtidssyke til listen over folk på attføring. De ble hverken friske eller attført av det.

Andelen av befolkningen mellom 60 og 67 år som har uførepensjon eller førtidspensjon, er omtrent den samme som for ti år siden, så utstøtingen er som før - om noe er den verre, siden dagens sekstiåringer er adskillig sprekere enn sekstiåringene for ti år siden.

Og når det gjelder personer med nedsatt funksjonsevne eller andre problemer, har det gått fra vondt til verre. Andelen funksjonshemmede i jobb har, ifølge regjeringens egne tall, sunket fra 47 prosent i 2002 til 42 prosent i 2011.

Hva er det egentlig som har skjedd? I andre henseender er arbeidslivet i Norge et forbilde: Vi har høyere produktivitet, høyere yrkesdeltagelse og lavere arbeidsledighet enn de aller fleste andre land. Hvorfor klarer vi da ikke inkluderingsjobben?

Svaret er at det er suksessen som er problemet: Det er nettopp fordi vi lykkes så vel med de friske og raske at vi ikke får til inkludering av alle.

Vi har det høyeste lønnsnivået i Europa (og kanskje i verden). Ifølge det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene er timelønnskostnadene i Norge 35 prosent høyere enn i våre nordiske naboland og mer enn 50 prosent høyere enn i Europa ellers. Det høye lønnsnivået bidrar både til høy produktivitet og til mobilisering av arbeidskraft; til høy produktivitet fordi høye lønninger får bedriftene til å kvitte seg med alle lavproduktive arbeidsplasser (og med det stiger gjennomsnittsproduktiviteten), og til mobilisering fordi høy lønn betyr at det blir dyrt å ta fri eller vie seg oppgaver i hjemmet.

Høy lønn fører altså til at vi får valgt bort lavproduktive arbeidsplasser til fordel for høyproduktive arbeidstagere. Begge deler er positivt.

Problemet er bare at de samme seleksjonsmekanismene fører til ekskludering. De lavproduktive arbeidsplassene som forsvinner, er nettopp de arbeidsplassene som ville passet best til mange av dem som i dag ikke slipper til. De høye lønningene betyr samtidig at arbeidsgivere ikke kan forsvare å ansette folk som ikke kan yte hundre prosent. Den norske modellen som mange er så stolte av, er derfor i virkeligheten en modell for hardhendt sortering i vinnere og tapere. Den selekteringsmekanismen som gjør at vi er på verdenstoppen når det gjelder produktivitet og yrkesdeltagelse, er nøyaktig den samme mekanismen som gjør at vi har nærmere 700.000 personer i yrkesaktiv alder som står på sidelinjen. Ønsker man å ta æren for produktivitet og deltagelse, må man derfor også ta ansvaret for ekskludering.

Det finnes to veier ut av det uføret vi har plassert oss selv i.

Den ene er å gå tilbake til en modell for lønnsdannelse som er forenlig med at alle slipper til i arbeidslivet. Det vil trolig kreve at lønningene i Norge må ned på nordeuropeisk nivå igjen.

Den andre veien er lønnstilskudd og tilrettelegging for dem som i dag ikke når opp. Hvor store lønnstilskudd som trengs, vet jeg ikke sikkert, men 50 prosent lønnsforskjell mellom Norge og andre europeiske land sier noe om hva slags størrelsesorden det må dreie seg om.

Det finnes ingen tredje vei. Ti år med ønsketenkning viser det med all tydelighet.