Klimavisdom

Kommentar: Snøen fortsetter å falle - klimafrykt eller ei, Skriver Rögnvaldur Hannesson i sin faste kommentar i E24 onsdag 19. januar 2011.

19.01.2011 - Rögnvaldur Hannesson

For snart 11 år siden, i mars 2000, hadde den britiske avisen The Independent en artikkel med overskriften «Snowfalls are now a thing of the past».

Som sannhetsvitne ble Dr. David Viner, en klimaforsker ved University of East Anglia, sitert: «Within a few years winter snowfall will become a very rare and exciting event. Children just aren't going to know what snow is».

Vel, de som like før jul satt værfast på flyplasser i hele Europa har nok fått seg en påminnelse. Husker jeg riktig, falt det også litt snø i Europa året før.

Den omtalte dr. Viner er nok én av det store flertall klimaforskere som vi ofte får høre er overbevist om at global oppvarming er en menneskeskapt realitet som vil få alvorlige konsekvenser. Det ser ut som overbevisningen er sterkere enn evnen til å spå.

I løpet av det tiåret som er gått siden snøens forsvinning fra England ble forkynt, er mye penger blitt brukt på å forhindre global oppvarming. Den norske regjering har vært særdeles spandabel. Det er i og for seg interessant siden Norge ikke er kjent for utålelig høy temperatur.

Norge er antakelig blant de land med flest klimaflyktninger, relativt sett; folk som flykter fra kaldt og ufyselig vær og bosetter seg for lengre eller kortere tid på sydlige breddegrader.

Dessuten ville Norge antakelig tjene på global oppvarming på grunn av lengre vekstsesong, mer fisk i havet, mindre ekstremkulde og varmere somre.

Blant de mest ufornuftige tiltak som er blitt satt i verk, er elektrifisering av olje- og gassutvinningen. Istedenfor å bruke gasskraft til å utvinne olje og gass, og til å pumpe gass til Europa, brukes det vannkraft.

Ett utslag av dette er de såkalte monstermastene i Hardanger. Dersom det var bygget et gasskraftverk i Øygarden som det en gang var planer om, og dersom alle olje- og gassplattformer fortsatt ble drevet med gass, hadde en ny kraftlinje til Bergen neppe vært nødvendig.

Flere E24-spaltiser om monstermastene:

•Sissener-porteføljeforvalter Kjell-Magne Rystad: Politisk skapt strømkrise
•CancerCure-direktør Gunnar Myhr: Vakre Kraftledninger

Et annet utslag er kraftproblemene i Midt-Norge. Det er olje- og gassindustriens behov for elektrisk kraft som tidvis driver opp kraftprisen i Midt-Norge. I slike tider hadde det vært kjekt med et gasskraftverk eller et atomkraftverk.

Og så var det månelandingen på Mongstad. Nå har Wikileaks fortalt oss det vi ante fra før, nemlig at de som virkelig skjønte hva dette prosjektet gikk ut på ikke hadde stor tro på at det ville lykkes, i hvert fall ikke innen de politisk nødvendige tidsfrister.

Men kostet har det. Ifølge Bergens Tidende (13. november 2010) regner man nå med en kostnad på 25 milliarder for prosjektet og en forsinkelse på fire år.

Mongstad er fra før berømt for kostnadsoverskridelser. Oppgraderingen av oljeraffineriet i 1980-årene fikk en kostnadsoverskridelse på 6 milliarder kroner, en svimlende sum den gang. Men den blekner i forhold til CO2-renseanlegget som nå er under bygging. Kostnadssprekken for oljeraffineriet førte til at Statoils styre og den daværende direktør Arve Johnsen måtte gå.

Johnsen hadde fortjent en bedre skjebne. Han bygget opp Statoil fra ingenting, et prosjekt som allerede den gangen viste seg meget vellykket, oljeraffineriet til tross.

Men han måtte ofres på politikkens alter.

Oljeraffineriet ble en teknisk suksess. Hvordan det vil gå rent teknisk med renseanlegget som nå er under bygging vet vi ennå ikke. Men økonomisk sett er det en katastrofe. Og ikke nok med det. Hensikten med dette anlegget er ene og alene å pynte på Norges CO2-regnskap.

I realiteten er det uten betydning. Norges utslipp av klimagasser er så små at de har ubetydelig innvirkning på verdens klima og drukner fullstendig i utslippsøkningene fra land som Kina og India.

Men i motsetning til Arve Johnsen har ingen norsk politiker måttet ta sin hatt og gå. Ikke ennå.