Vind, brød og sertifikater

Kronikk: En av nidvisene om Stalins Russland gikk på at subisdiert mat skulle gjøre livet lettere for de fattige. Det gikk bra inntil folk begynte å fyre med brød. Grønne sertifikater vil gi tilsvarende sløsing med kraft, skriver Gunnar S. Eskeland i Dagens Næringsliv 16. februar 2011.

16.02.2011 - Gunnar S. Eskeland

Brødfyring er katastrofal sløsing, på linje med å fyre for kråka: Vekslingsforholdet blir feil. Nå skal vår nabo Europa redusere utslippene av klimagasser og oppnå økt energisikkerhet ved å øke innslaget av fornybar energi. Økonomer begeistres over at endringen skal drives frem av i hovedsak utslippskostnader, eller kvotemarkedsordningen.

Dessverre velger Europa å supplere kvotemarkedet med andre og tildels forstyrrende instrumenter:

- Gratiskvoter vil hindre utfasing av gammelt utstyr.
- Sertifikater og støtteordninger gir oss tredoble vinduer i Paris og solkraft i Hamburg.

Litt bakvendt.

For vår nabo Europa er kanskje ikke dette så farlig. Riktignok blir kraftprisene og utslippsprisene for lave av den rause fornybarstøtten. Men fornybar presser seg frem.

Europa kan fase ut fossilt brensel i produksjon av varme og elektrisitet uten å ofre hverken smelteovner eller kveldskos. Dermed kan den nye fornybare energien som presses inn av støtteordninger, få «plass» i markedet uten at elprisene helt feier gulvet. Vår og andres forskning viser at prisene blir langt lavere enn kostnadene ved fornybarproduksjon, selv om de blir høyere enn om det ikke fantes klimapolitikk.

For Norge - og delvis Sverige - er situasjonen en helt annen. Vi har ikke noe fossilkraft å fase ut. Vår spede fossilkraft på halvprosenten har vi bygget for å ha utslipp å rense.

For Norge er det altså slik at hvis sertifikatene bringer vindkraft, så kommer den i tillegg. Vi kan få plass til denne kraften i kraftbehovet vårt bare hvis elprisene faller så mye at behovet øker, og da skal det smelle kraftig.

Kan det smake mer enn det koster? Neppe.

Er det lett å finne begeistring lokalt for møller og master og dammer?

Er investorer lykkelige over forskjellen mellom kraftprisprognoser og utbyggingskostnader? Nei, de forlanger inntekter fra sertifikatsalg i tillegg til kraftinntekter.

Vind og vann blir fornuftig bare hvis sertifikatordningen blir beskjeden, så utbyggingen blir det samme. Vi får håpe at politikerne er påpasselige. Ingen andre tar dette ansvaret, og slett ikke investorer og kraftselskaper.

Vi kunne alternativt ønske fornybar kraft fordi Europa trenger den. Men da må vi ikke bare bygge dammer og møller, men også overføringslinjer i Norge og i Nordsjøen og Skagerak. Dette skal vi trolig gjøre, men da sammen med Europa, for å sikre at våre fornybarressurser verdsettes og ikke sløses bort i et Europa dynket i rause og ikke helt treffsikre støtteordninger.

Et siste underlig moment i den planlagte fornybarstøtten - sertifikatordningen - i Norge er at den blir felles med Sveriges. Tilsynelatende er tanken at markedet bør få vise oss om norsk fornybarstøtte best kan anvendes i norske daler eller på svenske moer. Leser vi økonomilæreboken - hele boken - ser vi at det ikke er noen grunn til å bruke markedet til dette. Det blir feil.

Advarselen mot en massiv utbygging av fornybar i Norge bør - for ordens skyld - ses helt separat fra spørsmålet om Norge har unike ressurser for fornybar: Trolig har vi det. Den bør også ses separat fra spørsmålet om vi kan få fornuftig verdiskaping ut av norsk maritim- og offshorekompetanse i den kommende utbygging av havvind i Europa og verden. Trolig kan vi det, og trolig skal det offentlige bidra til forskning og utvikling i en beskjeden skala til dette. Det er altså noe helt annet.

Vi bør ikke glemme at vindmøllers mål er kraft og at kraftens mening utelukkende er dens verdi. Lar vi denne verdien bli for lav, er meningen borte. Som russernes brød og som varme for kråka.