Sviktende om sjøkabel

Kronikk: Spørreundersøkelser er et dårlig grunnlag for beslutninger om kabling av høyspentnettet, skriver Arild Hervik (Høyskolen i Molde), Ann Lisbet Brathaug (SSB) og Kåre P. Hagen (NHH), medlemmer i Sjøkabelutvalg IV i Dagens Næringsliv 7. februar 2011.

07.02.2011 - Kåre P. Hagen, Arild Hervik og Ann Lisbeth Brathaug

Ståle Navrud skriver i DN 7. februar at det norske folk er villig til å dekke merkostnadene for kabling av kraftlinjer i stedet for luftlinjer. Han baserer sin konklusjon om at kabling er samfunnsøkonomisk lønnsomt, på en intervjuundersøkelse gjennomført i 2007/2008, om betalingsvillighet for å unngå synlige master i et konkret case. Tallet for betalingsvilligheten, som anslås til 1000 kroner per husstand per år, gjelder for en ikke-kartfestet kraftledning mellom Øst- og Vestlandet.

Vi konstaterer at Navrud er enig med utvalget i at dette tallet isolert sett ikke gir noe forsvarlig holdepunkt for å velge sjøkabelalternativet i Hardanger, som også er konklusjonen i det vedlegget han har skrevet på oppdrag for utvalget.

Derimot mener han at denne studien kan overføres til følgevirkninger fra en sjøkabel i Hardanger. I ett av de scenarioene som utvalget har sett på når det gjelder følgevirkninger i form av økt kabling på landsbasis, er merkostnadene anslått til 30 milliarder kroner. Den nevnte intervjuundersøkelsen innebærer etter Navruds mening at det norske folk er villig til å dekke denne merkostnaden gjennom økt elregning. Utvalget finner at den konklusjonen virker noe inkonsistent og vil understreke at konklusjonen vår ikke er basert på dette vedlegget fra Navrud alene.

Vi står fast på at med det informasjonsgrunnlaget vi har hatt tilgjengelig, er det ikke er faglig dekning for å rangere alternativene.

Utvalget finner grunn til å peke på at denne typen intervjuundersøkelser er omdiskutert i fagmiljøet. En av grunnene er at det ikke knyttes betalingsforpliktelser til svarene i intervjuet. Hvis en blir bedt om å svare på hva en er villig til å betale for et miljøgode som det knyttes positive holdninger til, vil en helt uforpliktende kunne oppgi et høyt tall, siden en vet at en ikke vil bli avkrevd betaling.

Mange ville oppgi et helt annet beløp om de visste at de faktisk fikk regningen for økt kabling.

Ståle Navrud baserer seg også på en misforståelse når han viser til vår utredning og at den kritiske grensen for det beløpet husstandene minimalt må godta for å gjøre sjøkabel lønnsom, er 350 kroner i gjennomsnitt per år. Det riktige tallet skal være 730 kroner per husstand per år. Navruds konklusjon blir da feil, "med god margin".

En svakhet med den gjennomførte undersøkelsen han viser til, er at det ikke relateres til hva dette miljøgodet faktisk koster. Her ville det være nødvendig i intervjuet å informere om at det skal investeres for 40 milliarder kroner i høyspentnett de neste ti år, som må dekkes av brukerne. Man skal i den sammenheng ta stilling til en ekstraregning på 30 milliarder som følge av økt kabling. Man burde da minne om at dette i gjennomsnitt vil gi husstandene en økt gjeld på 13.500 kroner, som, hvis den ble lagt til elregningen, ville gi en årlig gjennomsnittlig utgiftsøkning på 730 kroner over 35 år.

Men selv om man fikk mer fokus på betalingsforpliktelsen, gjenstår et annet alvorlig problem, og det er informasjonen om det man betaler for. Vi vil bestemt hevde at den undersøkelsen Ståle Navrud viser til, ikke er relevant for vårt tilfelle, fordi man ikke gir informasjon om konsekvensene for akkurat det godet man faktisk skal betale for.

Generelt vil den informasjonen man gir, styre svarene, og det er den største faglige utfordringen. Her må intervjuobjektene få kunnskap om at man med dagens praksis for kabling allerede i stor grad betaler for kabling av distribusjonsnettet i tettstedene, som nå stort sett kables. Det man skal ta stilling til, er om man skal legge om praksis og også øke kablingen av høyspentnettet slik at det blir mindre synlig i terrenget i fjell- og fjordlandskap utenom tettsteder.

Her er det også viktig å informere om at man allerede har påtatt seg merkostnader med å verne vassdrag og uberørt natur som verneområder, og at nettet ikke griper inn i disse allerede vedtatte verneverdier, og at det man svarer på er om man vil gå lenger og betale mer for å bevare mer.

Det er også viktig at alle husstandene på Sør- og Østlandet informeres om at kablingen de skal betale for, stort sett er nye nord-/sørgående linjer fra Vestlandet og til Nord-Norge, og om de synes at det 10.800 kilometer synlige høyspentnettet man har i dag bør kables. Dette ville bli svært dyrt, og det realistiske ville være å ta stilling til en slags "samlet plan for kabling" som ville kreve en ny kompleks og tidkrevende planprosess.

Utvalget mener at slike intervjuundersøkelser gjerne kan gjennomføres, og en godt gjennomført analyse kan gi nyttig informasjon. Men det vil alltid være stor usikkerhet ved anslag for nasjonal betalingsvillighet for et fellesgode som naturvern.

Beslutninger om endret praksis vedrørende kabling av høyspentnettet bør derfor neppe baseres på et enkeltstående tall, men bør til syvende og sist være gjenstand for en politisk avveining.